MED NESEN høyt hevet spankulerer vi rundt som de overmenneskene vi er blitt, og som vi akter å fortsette med å være. Hvis vi er heldige, vil overmotet fra nyttårshelgen vare en uke, i høyden to. Så synker blikket mot skosnutene igjen. Vi er ikke blitt snillere, og vi har ennå ikke rukket å kjøpe joggesko. For å overdøve skrikene fra den dårlige samvittigheten, kjører vi de tre hundre metrene til nærmeste bensinstasjon og kjøper et halvt kilo melkesjokolade, som vi spiser i bilen på vei hjem. Vi er ikke overmennesker, og i lengden klarer vi ikke å leve etter vage nyttårsforsetter uten konkrete mål. Skal vi redde verden, må noen fortelle oss hvordan – høyt og tydelig.
I 2007 skal myndighetene gjøre nettopp det. Miljøverndepartementet har bevilget 6,6 millioner kroner til en nasjonal kampanje for å fremme miljøinteressen i befolkningen. Det trenges. 2006 var året da reportasjer om ekstremt vær fløt ut av TV-skjermene og inn i alle stuer. Helt frem til oss nådde trusselbildet likevel ikke. I vår beskyttede del av verden er det lett å tenke at klimaendringer umulig kan være så farlig hvis det betyr at vi kan trekke i badebuksen allerede i april. Til tross for varme vinterdager og tidevann over alle støvleskaft, blir vi ikke så veldig bekymret. Og om vi skulle bli det, kommer følelsen av hjelpeløshet snikende. Spiller det noen rolle hva akkurat jeg gjør? Hva kan ett enkelt menneske oppnå i en befolkning på fire millioner? Og hva kan et land med drøyt fire millioner innbyggere oppnå blant verdens seks milliarder
DET ER ENKLERE å legge skylden på de andre. I denne allmenningens tragedie holder fattige land de rike ansvarlige, syklister skylder på bilister, miljøvernere skylder på oljeselskap og alle skylder på George Bush. Hvis vi skal kunne gjøre noe med klimaendringene, trenger vi hjelp til å bli kvitt hjelpeløsheten. For at en klimakampanje skal kunne lykkes, må den gi oss leveregler som er gjennomførbare, og som hver og en av oss kan se betydningen av å følge. Aller best er det om forsettene i tillegg er av en slik art at de påvirker holdningene våre permanent.
ETTER HVERT har det dukket opp mange ulike internettsider med klimaråd. De forteller oss at vi skal gå i stedet for å kjøre bil, ta tog i stedet for å fly, skifte ut alle lyspærer med sparepærer, dusje kortere og resirkulere alt vi kommer over. Men det er vanskelig å finne overbevisende informasjon om hvor mye vi må gjøre av alt dette for at det virkelig skal nytte. Kyoto-avtalen gir konkrete mål for nasjoner, men for oss enkeltindivider er kravene svevende, og ikke alltid like enkle å forholde seg til. I Dagsavisen 4. november ba miljøvernminister Helen Bjørnøy oss om å la bilen stå på strekninger under fem kilometer. Slik kan vi både få mosjon og forurense mindre, men dette er også den mest konkrete oppfordringen vi får. Når forsetter skal holdes, ville det være til stor hjelp om vi kunne få personlige grenser for hvor mye energi vi skal spare. Og minst like viktig er det at vi får vite når vi har nådd delmål og kan være fornøyde med oss selv. Vi trenger å føle at vi har oppnådd noe, og med tre fiskemiddager i uken fortjener vi en sjokoladebit på lørdagskvelden.
EU HAR FOR TIDEN en omfattende kampanje med krav både til stater, industri og individer – You control climate change. De personlige tiltakene i kampanjen er langt mer detaljerte enn standardtiltakene vi ellers overlesses med, og kanskje kan de også vekke nysgjerrigheten. Visste du for eksempel at en bil som kjører med tom takgrind bruker ti prosent mer drivstoff enn den samme bilen uten noe på taket? Husker du å sette lokk på kjelen hver gang du koker opp vann? Og har du tenkt på hvor mye strøm du kan spare ved å plassere fryseboksen i en kald kjeller i stedet for i et komfyrvarmt kjøkken? Her handler det ikke bare om forholde seg til et sett med ferdigformulerte regler; folk blir oppfordret til å tenke selv, og til å spare på alle områder der de tror det kan ha betydning. Hvis slike tanker kan innta en naturlig plass i hodene våre, vil vi kanskje ikke behøve å anstrenge oss så mye for å holde forsetter. Det handler egentlig bare om å ha en generell holdning om ikke å sløse, uten at vi behøver å bli fanatiske av den grunn.
DET BESTE – og mest behagelige – ville være om vi kunne være så miljøvennlige på områder som ikke betyr så mye for oss, at vi slapp å kutte ned på det vi synes er viktig. Og om dette ikke er tilstrekkelig, er det i hvert fall en begynnelse. At vi i vår del av verden har et enormt forbruk er én ting. Enda verre er det at dette forbruket også består av ting vi strengt tatt ikke bryr oss spesielt mye om. Kanskje er den nye flatskjermen familiens samlingspunkt, kanskje fryder vi oss fortsatt over varmen i vannsengen fra åttitallet. Men plastlekene som følger med Donald-bladet hver uke, hvor viktige er de? Den fikse lille radioen vi får med på kjøpet når vi handler sjampo, boblejakker eller fremkaller bilder, trenger vi den når vi har fire fra før? Kanskje vi kan klare oss uten velmente firmajulegaver som fyller skap og skuffer. Det er ikke sikkert vi trenger å stille oss så vanskelige spørsmål som ”trenger jeg dette?” – muligens holder det med ”vil jeg virkelig ha dette?”. Syngende mobiltelefonstativer og batteridrevne kjærlighet-på-pinne-snurre-maskiner kan være rasende festlige, men det er ikke sikkert vi ville bli mindre lykkelige om vi sluttet å bruke energi på å produsere dem.
FOR KLIMAETS DEL er det helt avgjørende at verdens CO2-utslipp reduseres. Det kan vi bare oppnå ved at alle land deltar, og i hvert enkelt land må enkeltmenneskene trå til. Vi kan umulig oppnå politisk vilje til store tiltak hvis vi ikke venner oss til å bidra til de små. Og av hensyn til den kollektive og individuelle selvfølelsen, må vi sørge for å nå de målene vi setter oss, enten det gjelder trening eller resirkulering. Det kan være enklere å holde et nyttårsforsett om å løpe fem kilometer to ganger i uken enn en å ha en halvforpliktende intensjon om å jogge. Forhåpentligvis vil en klimakampanje gi oss noen håndgripelige mål å strekke oss etter, og forhåpentligvis vil den også overbevise oss om at det er mulig å nå disse målene. Da må også politikerne vise vilje og handlekraft. Får vi høyhastighetstog? Blir den nye oljegiganten definert som et energiselskap som satser stort på fornybar energi? Hvis vi alle lover det samme og rammebetingelsene legges til rette, kan lysegrønne nyttårsforsetter bli lettere å holde. Lykke til, og godt nyttår!