Kortsiktig om karbon

Skogøkonomene Solberg og Trømborg mener blant annet at vi gir et misvisende bilde av dagens kunnskapsnivå (kronikk 17. november). Landbruks- og matminister Brekk kritiserer oss for å tillegge meningsmotstandere standpunkter som det er lett å ta avstand fra (kronikk 18. november ).

Først, la oss ta et lettvint poeng i henhold til Brekks retorikk gjennom å vise til ministerens konklusjon, der han insinuerer at vi er for å slutte å produsere mat. Det er å tillegge andre standspunkter som det er lett å ta avstand fra.

Vi er dog helt enige med Brekk i at det er lett å ta avstand fra storstilt tilplanting av åpne kystlandskap som klimatiltak. Men ikke alle er like enige i det. Storstilte planer for planting av skog langs kysten fra Rogaland til Finnmark er i januar 2008 presentert gjennom «Prosjekt Kystskogbruket» og «Melding om Kystskogbruket». Det er da beroligende at statsråden i sin kronikk, gir beskjed om at landbruks- og matdepartementet per i dag ikke har planer som innebærer storstilt tilplanting av det åpne kystlandskapet.

Det er gledelig at Solberg og Trømborg peker på de store mengdene karbon som er lagret i skogsjord. I de store barskogene på den nordlige halvkule er det for eksempel fem ganger mer karbon lagret i jord i forhold til i trær. Selv om kunnskapsnivået om jordlagret er begrenset er det betraktelig hevet i nyere tid. For det første, omtrent halvparten av det karbon som trærne tar opp fra atmosfæren går ned i jorden. Over tid vil en betydelig del av det underjordiske karbonet, som altså opprinnelig kommer fra atmosfæren, bli transportert i vannløst form for å så ende opp som bunnsediment i et ferskvann eller i havet.

Her vil det gi opphav til metan - en gass som produseres gjennom biologisk aktivitet i et oksygenfattig miljø. Som drivhusgass er metan 23 ganger så effektiv som CO2. På varme sommerdager er bunnsediment i strandsonen en veritabel metanprodusent. Fra bunnsedimentet blir metan effektivt ventilert ut til atmosfæren av vanlige sumpplanter som f eks flaskestarr og takrør. Deres anatomi sørger for oksygentransport fra luften ned til rotsystemet, og er også en glimrende transportvei for metan i motsatt retning. I et skoglandskapsperspektiv foregår altså fiksering og frigivning av karbon på forskjellige skalaer i både tid og rom. Om fikseringen økes i et område gjennom å plante hurtigvoksende trær, vil det før eller siden resultere i mer produksjon av CO2 og metan nært eller fjernt fra den plantede skogen.

For det andre, aktivitet og effektivitet til jordbunnsamfunnet i boreal skogsjord er som regel begrenset av tilgangen på energi. På grunn av energibegrensningen har det over lang tid blitt bygget opp et lager av tungt fordøyelig organisk materiale i skogsjorden. Dersom jordbunnssamfunnet får tilgang på mer energi vil det være i stand til å konsumere gammelt og tungt fordøyelig karbon. Økt skogproduksjon vil gi økt energitilgang for jordbunnsamfunnet, noe som i sin tur vil kunne katalysere et biologisk forbruk av meget store mengder gammelt karbon som ligger trygt lagret i skogsjorden i dag. Den slags forbruk kan gi store CO2 utslipp fra skogsjorden.

Modellene som Solborg og Trømberg forsvarer i sin kronikk, tar ikke tilstrekkelig hensyn til at fiksering og utslipp av karbon skjer på forskjellige skala i både tid og rom. Det å vise til produksjonstabeller for virke som et godt empirisk grunnlag for å estimere karbonlagring i skog holder ikke. Karbonkretsløpet i skog, og spesielt samspillet mellom trærnes fotosyntese og jordbunnsamfunnet aktivitet, er virkelig innviklet. Vi hevder fortsatt at modellene er naive og kortsiktige i et skogøkologisk perspektiv.

Veien fremover må gå via forskningsbasert kunnskap. Vi er helt enige med Solberg og Trømborg om at forskningsbehovet her er stort. Spesielt må vi vite mer om det underjordiske karbonet og dets dynamikk. Vi kan bare håpe at skogbrukets ambassadører tar til seg ny viten selv om den er upassende i et kortsiktig økonomisk perspektiv.