På den sørlige halvkule er det sommer, men det er ingen sommerleir som venter forskerne. På øygruppen Kerguelen ligger desembertemperaturen mellom tre og ti grader. Det blåser jevnt frisk bris, og orkan er ikke uvanlig.
«Vi har vore her før – som kvalfangarar for omlag hundre år sidan – no er vi her igjen som forskarar», skriver Jostein Bakke i e-post fra Sørishavet.
Bakke er professor ved Bjerknessenteret og Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen. Når han nå er på Kerguelen sammen med norske, franske, amerikanske og sveitsiske kolleger, er det for å utforske vestavinden. Vinden påvirker klimaet og isbreene, og hvis de kan finne ut hvordan breene har variert gjennom tusenårene, kan de kanskje også spore fortidens vind.
Både på den nordlige og den sørlige halvkule er det belter av vestavind mellom 40 og 60 grader, men vinden er sterkere på den sørlige. I nord bremses luftstrømmen av kontinentene; på den sørlige halvkule kan luften fare fritt rundt jorden. Det eneste som kommer i veien for vestavinden, er én og annen øy, som Kerguelen.
Lite folk, lite informasjon
I 1908 opprettet norske hvalfangere en base i Port Jeanne d’Arc på sørsiden av Kerguelen, men et drøyt tiår senere var det slutt. I dag er det nesten ingen aktivitet på øyene i Sørishavet – bare noen ytterst få steder finnes det mennesker. Uten folk finnes det heller ingen flyplasser. For å komme til Kerguelen, har det franske forskningsskipet «Marion Dufresne» måttet passere noen av verdens mest urolige havområder.
Fra før har fortidsforskerne data fra havet og havbunnen i subantarktiske strøk, men fra land har de lite. Om subpolare strøk på den nordlige halvkule vet de mye mer. Derfor vil Jostein Bakke og kollegene bruke metodene de har utviklet der for å skaffe mer informasjon fra sør.
I 2011 gjorde de feltarbeid på Sør-Georgia; i år på Kerguelen. De vil rekonstruere klimaet tilbake til istiden. Med det håper de å kunne bidra til et tydeligere bilde av fremtiden.
Usikkert fremtidsklima i Sørishavet
Klimamodellene har problemer med å reprodusere de raske klimaendringene man har observert i områdene rundt Antarktis. Det gjør fremtiden usikker.
«Dei sprikande modellresultata tyder på at korleis samspelet mellom dei ulike drivarane fungerer, ikkje er godt nok forstått», skriver Jostein Bakke.
For å bøte på det, vil forskerne kombinere bremodeller med det de kan finne av fortidsspor på Kerguelen. Målet er å finne ut mer om hvordan isbreene varierer med klimaet.
Stein forteller om været
Det er langt fra hard stein til den lette luften som farer rundt kloden. Likevel er det geologer og ikke meteorologer som er på Kerguelen nå. Det de finner på og i bakken, bærer merker av været for lenge siden.
Når isbreer forsvinner, kommer fjellet under frem i dagen, og som alt annet på jordoverflaten, utsettes det for kosmisk stråling. Strålingen fører til endringer i atomer øverst i steinflatene. Ved å måle i hvor stor grad dette har skjedd, kan forskerne beregne hvor lenge bakken har vært isfri.
Også sedimenter de henter opp fra bunnen av innsjøer, viser når isbreer har kommet og forsvunnet, samt hvor høy temperaturen har vært til ulike tider. Alt dette kan knyttes til vestavinden.
Vestavindsbeltet kan variere i styrke, og det kan flytte seg nordover eller sørover. Teorien er at variasjon i vindbeltet har påvirket klimaet og isbreene på Kerguelen gjennom tidene. Dermed kan bredata brukes som et mål på hvordan vestavindsbeltet har variert.
Den sterke vestavinden påvirker ikke bare klimaet på land. Den holder også havstrømmen som sirkulerer rundt Antarktis i gang, og den er viktig for karbonopptaket i Sørishavet.
Værhard camping
På Kerguelen skal forskerne bo i telt frem til julaften, i et område der den kalde brevinden fra Cook-iskappen kan nå orkan styrke.
«I slike vindar får sjølv dei beste telta problem», skriver Jostein Bakke.
For sikkerhets skyld har forskerne også med seg bittesmå trehus de kan krype inn i. Selv for dem som har reist over kloden etter vind, kan det noen ganger bli for mye.