Først publisert 5. januar 2015 av Aftenposten Viten.
I november 2013 ble Filippinene rammet av en av de sterkeste tyfonene som noensinne er registrert. Vind, stormbølger, flom og ras under tyfonen «Haiyan» (også kalt Yolanda) tok minst 6300 menneskeliv. Gjenoppbygningsarbeidet var ennå ikke ferdig da tyfonen «Hagupit» dundret innover land nå i desember 2014, tett fulgt av den tropiske stormen «Jangmi». At Filippinene på nytt skulle bli truffet av en sterk tyfon, var dessverre ikke uventet.
Det vestlige Stillehavet rammes av tyfoner, landene rundt Indiahavet av sykloner og Nord-Amerika og Karibia av hurricanes . Navnene er ulike, men det er det samme fenomenet – tropiske lavtrykk der vinden når orkanstyrke. Hvert år oppstår det omtrent 90 tropiske stormer eller orkaner i verden, og Filippinene tar den aller verste støyten.
Dyrest i vest, farligst i øst
Ifølge Verdens meteorologiorganisasjons (WMO) atlas over tap ved naturkatastrofer, oppsto det 8.835 katastrofer knyttet til vær, klima og vann mellom 1970 og 2012. Til sammen forårsaket disse hendelsene tap av 1,94 millioner menneskeliv og økonomiske skader for 2,4 billioner amerikanske dollar, eller rundt 18 billioner kroner.
Listen over økonomiske tap siden 1970 toppes av tre tropiske orkaner som traff USA: «Katrina» (2005), «Sandy» (2012) og «Andrew» (1992). På de syv første plassene på listen over de største tapene av menneskeliv, finner vi tørke i afrikanske land og tropiske orkaner i Asia.
Drives av varmt hav
Det er ikke bare geografien som gjør at vi skiller tropiske stormer fra uvær på våre breddegrader. Disse fenomenene er fysisk forskjellige. Mens lavtrykkene som treffer Norge oppstår i møtet mellom kald polarluft og varmere luft i sør, er det dampen fra varmt hav som driver de tropiske lavtrykkene.
Når varm og fuktig luft stiger fra havoverflaten og oppover i atmosfæren, blir den gradvis avkjølt, og langt der oppe kondenserer vanndampen i luften til vanndråper – skyer. For å få vann til å fordampe kreves det energi, slik vi ser når vi slår på en kokeplate for å koke opp vann.
Når vanndamp kondenserer til vanndråper, skjer det motsatte. Energi frigjøres, og luften rundt blir varmere. På denne måten bringes energi fra det varme havet og oppover i atmosfæren. Energien skaper bevegelse i luften, og det dannes et lavtrykk ved bakken.
Inn mot lavtrykket strømmer det mer varm og fuktig luft, som stiger og driver enda mer energi oppover. For at vinden skal snurre rundt lavtrykket, må avstanden til ekvator være minst fem grader.
Begynnelsen er gjerne et kraftig tordenvær, men om prosessen får fortsette uforstyrret, ender vi opp med en orkan som ikke spakner før den mister energikilden sin – vanndampen. Det skjer som oftest når uværet kommer inn over land eller over kaldere hav, eller hvis det blir liggende i ro så lenge at det avkjøler havoverflaten.
Vannet er verre enn vinden
Tyfonen «Hagupit», som traff Filippinene i desember, var på et tidspunkt en supertyfon . Supertyfoner har mer enn dobbelt så sterk vind som minstekravet til en tropisk orkan, altså minst 65 meter i sekundet (230 kilometer i timen). Heldigvis spaknet «Hagupit» litt før den nådde land.
Den ekstreme vinden i de tropiske orkanene får ofte størst oppmerksomhet, men mesteparten av ødeleggelsene forårsakes av stormbølger og flom. Både da «Katrina» oversvømte New Orleans i 2005, og da «Sandy» traff New York i 2012, var det største problemet sjøen som skyllet inn over land.Hvor stor skade regn kan gjøre fikk vi for alvor se da uværet «Mitch» traff Mellom-Amerika i 1998. Ikke siden 1780 har noen orkan krevd så mange liv på den vestlige halvkule. Ute i Mexicogolfen hadde «Mitch» vært en orkan av kategori fem, de sterkeste.
Da uværet nådde kysten av Honduras, var vinden allerede svakere, og over land spaknet den raskt. Men lavtrykket døde ikke ut, det fortsatte en sakte ferd over Honduras, Nicaragua og Guatemala. Der en rask storm ville brakt kortvarig styrtregn, lot «Mitch» det regne intenst i flere dager. Bare i Honduras gikk det mer enn en halv million jordras, og omtrent 11 000 mennesker ble totalt bekreftet omkommet. Nesten like mange ble aldri funnet.
Havtemperaturen er en joker
Antall tropiske stormer og orkaner på verdensbasis har holdt seg stabilt siden midten av 1970-tallet. Det var først da man kunne begynne å telle dem nøyaktig. I eldre tider visste man bare om det uværet som traff bebodde landområder eller et uheldig skip, men ikke hardere enn at noen overlevde og kunne fortelle hva som hadde skjedd.
For at tropiske lavtrykk skal dannes, må temperaturen i havoverflaten være minst 26 grader. Det må fordampe nok vann fra havet. De siste tiårene har havtemperaturen i tropene steget, og det virker naturlig at dette skulle føre til flere stormer. Men dagens enkle tommelfingerregel holder ikke nødvendigvis når det blir varmere.
Kan gi færre, men sterkere stormer
FNs klimapanels spesialrapport om ekstremvær konkluderer med at det i en varmere verden er sannsynlig med omtrent like mange, eller litt færre, tropiske stormer og orkaner. Til gjengjeld vil det sannsynligvis bli flere av de aller sterkeste orkanene.
Konklusjonene støttes av både klimamodeller og teori. Havtemperatur på 26 grader er nødvendig for å få dannet tropiske stormer, men varmt hav er ikke nok. Det må i tillegg være lite vind, både ved overflaten og lengre oppe, og luften må være ustabil, slik at den varme og fuktige luften stiger raskt.
Økt drivhuseffekt fører ikke bare til at det blir varmere ved jordens overflate. I tropene blir luften i den høyden der skyene dannes, varmet opp mer enn luften ved bakken. Da blir forholdene mer stabile, og det skal mer til for at den varme og fuktige luften over havet skal stige.
Vanndamp i luften kan skape mer regn
Det er også ting som tyder på at temperaturforskjellen mellom stedet der et tropisk lavtrykk dannes og andre havområder er vel så viktig som selve temperaturen. Dermed ryker tommelfingerregelen om 26 grader. Så langt ser det ut til at temperaturkravet stiger i takt med temperaturstigningen.
Det er altså ikke slik at varmere hav i seg selv fører til mer tropiske uvær. Imidlertid vil atmosfæren i en varmere verden inneholde mer vanndamp, og derfor er det sannsynlig at de stormene og orkanene som blir dannet, både blir sterkere og skaper mer regn.
Indiahavet utsatt
Under syklonen «Bhola» veltet en ti meter høy bølge opp gjennom Ganges-deltaet i Bangladesh. Hvor mange mennesker som omkom den novembernatten i 1970, vet man ikke sikkert, men det kan ha vært nærmere en halv million.
Bare 15 prosent av verdens tropiske stormer og orkaner beveger seg gjennom det nordlige Indiahavet. Likevel forårsaker disse lavtrykkene 86 prosent av alle dødsfall knyttet til slikt uvær. Landene rundt Bengalbukten har høy befolkningstetthet, høy sårbarhet og begrensede økonomiske ressurser.
Vi kan ikke stoppe orkanene
I Bangladesh har historien ført til handling. Myndighetene har bygget tilfluktsplattformer på søyler, rustet opp landets syklonvarslingstjeneste og utviklet systemer for å få varslene ut til folk. I tillegg har de styrket den skjermende mangroveskogen ved kysten. I november 2007 fikk Bangladesh for alvor testet syklonberedskapen, under «Sidr», den sterkeste orkanen som hadde truffet landet på 15 år. Ifølge myndighetene ble tre millioner evakuert i kystområdene og langs elvene. Det var ikke nok til å forhindre katastrofen.
Bølgene fra sjøen slo oppover elvene og inn over flate flomsletter, og mer enn 3400 mennesker døde. Men uten tiltakene, ville det gått enda verre.Det gikk ikke mer enn et halvt år før en nesten like sterk orkan nærmet seg, men denne gangen traff den ikke det erfarne Bangladesh. Da stormbølgene fra «Nargis» skyllet inn over nabolandet Myanmar, omkom 138 000 mennesker. De ble ikke advart, eller de hadde ikke noe sted å dra.
Men vi kan flytte folkene
Ifølge Verdens helseorganisasjon, ble de økonomiske kostnadene ved tropiske orkaner i USA seksdoblet fra 1930-tallet til 1990-tallet. Byutvikling på flomsletter og villaer med sjøutsikt gir uværet mer å rive ned. Samtidig falt antall dødsfall til en tidel. Det er blitt lettere å nå ut med informasjon, og bedre værvarsler gjør det lettere å forutsi hva som må gjøres.
At utgiftene ved naturkatastrofer stiger, er ikke entydig negativt. Det er også et uttrykk for at mange mennesker har fått det bedre. Jo rikere verden blir, jo dyrere blir det når noe går galt. Hvis rikdommen også sikrer at flere overlever, kan den vanskelig sies å være annet enn et gode.
Uavhengig av hvordan klimaendringer vil påvirke orkanaktiviteten, vil økende befolkningstetthet i kystområder kreve større innsats for å begrense tap av menneskeliv. Både statistikken fra USA og eksemplet fra Bangladesh viser at det er mulig. Vi kan ikke stoppe orkaner, men vi kan flytte folk.