Av: Forsker Erik Kolstad, Bjerknessenteret, først publisert i BT 29.12.08
Etter som vraket ikke ble funnet før i 1997, er det umulig å vite hva som skjedde. De to granskningskommisjonene som ble nedsatt i ettertid konkluderte med at skipet ble offer for en serie med brottsjøer.
At det er værhardt i nordområdene våre er ikke noe nytt. Allerede på 1600-tallet beskrev Petter Dass «Ulidelig Frysen og stormende Slud» langs kysten i Nord-Norge. Han nevner blant annet et uvær hvor 500 fiskere angivelig skal ha mistet livet. Selv om dette tallet kan være noe overdrevet, finnes det mange dokumenterte tilfeller med store tap. Ifølge historikeren Johan I. Borgos er det en slik ulykke, hvor mer enn 100 fiskere omkom i Lofoten og Vesterålen 25. januar 1893, som er modellen for Johan Bojers roman «Den siste viking».
Borgos gjør også et poeng av at fiskerne ikke handlet irrasjonelt. Når de «vanlige» stormene som kom inn fra sørvest, ble båtene liggende på land. Det var når uværet kom som en vegg fra nordvest at ulykkene skjedde. Da hjalp det ikke med de gamle værtegnene.
 |
| ORKAN UNDER UTVIKLING: Det ser ut til at det bare finnes én måte å forbedre værvarslingen på, og det er å stifte et enda nærmere bekjentskap med de arktiske orkanen (foto: Erik Kolstad). |
Et register av skyer
Med dagens kunnskap om meteorologi vet vi at det bare er én type stormer som passer inn i denne beskrivelsen. Vanlige lavtrykk begynner som oftest med sønnavind som etter hvert dreier over på vestlig via sørvestlig. Dette tar som regel lang tid, og forvarslene er mange. Det første tegnet er gjerne høye cirrusskyer på en ellers blå himmel. I løpet av et døgns tid vil den som følger med kunne observere hele registeret av skyer, helt til det tetter seg skikkelig til og vinden og nedbøren kommer.
Fiskere har en tendens til å følge med. Men når uværet kommer i rasende fart fra en uventet retning, har man ikke mye å stille opp med. Den mørke skyveggen kaller vi en «arktisk front». Selve stormen er et «polart lavtrykk».
Raskt og overraskende
Simuleringer gjort nylig ved Geofysisk institutt tyder på at mannskapet på «Gaul» ble offer for en slik storm. En tynn stripe med vind opp i orkan styrke bredte seg ut fra lavtrykket i det området hvor båten sank. Uværet kan ha kommet både raskt og overraskende.
Som jeg selv fikk erfare på en tur til Finnmark for litt siden, er polare lavtrykk et velkjent fenomen i nord. Slike stormer var temaet for avhandlingen min, og jeg hadde blitt invitert av den fylkeskommunale beredskapsgruppen til å fortelle mer om dem. Jeg ble møtt av en full sal, hvor mange hadde langt mer personlig erfaring med slike lavtrykk enn jeg selv hadde.
Nå deltar jeg i et prosjekt som har som målsetting å legge til rette for bedre varsling av polart uvær. Selv med moderne teknologi viser det seg nemlig at meteorologene noen ganger er maktesløse. Problemet er enkelt og greit at vi ikke fullt ut forstår hva som får polarstormene til å skyte fart.
Ustabile luftmasser
I tillegg mangler vi data. Mens man i tettbebygde områder har mer enn tilstrekkelig med observasjoner både på bakken og fra værballonger, er det en helt annen virkelighet til havs. Vanlige lavtrykk passerer som oftest over De britiske øyer eller Island på vei mot oss, men de polare lavtrykkene oppstår i ingenmannsland ved kanten av sjøisen ved Grønland eller i Barentshavet øst for Svalbard.
Men noe vet vi. Det viser seg at polare lavtrykk trives best i ustabile luftmasser. Åpne havområder varmer opp den iskalde polarluften nedenfra. Og ettersom varm luft er lettere enn kald luft, vil den umiddelbart begynne å stige. Dersom den ikke treffer på varme luftlag høyere oppe i atmosfæren, vil den uhindret kunne stige flere kilometer til værs. Det er nettopp slike forhold som skaper det mest intense uværet. Den luften som stiger må erstattes, og det vil raskt strømme til luft fra alle kanter. Et lavtrykk er dermed født, og jo kraftigere oppstigningen er, jo kraftigere blir lavtrykket.
Som tropiske orkaner
Værvarslinga for Nord-Norge i Tromsø har en egen gruppe som jobber med polare lavtrykk. De bruker satellittbilder og varslingsmodeller for til enhver tid å ligge i forkant av stormenes utvikling. En av de viktigste parametrene de bruker er forskjellen mellom hav- og lufttemperaturen. Hvis det ligger an til at det skal strømme kald og tørr luft sørover fra sjøisen, begynner varsellampene å lyse.
Vi vet også noe om hva som gir lavtrykkene den nødvendige energien. Våre vanlige stormer henter ut den energien som frigjøres når kalde luftmasser fra nord møter varm luft fra lenger sør i Atlanteren. Polare lavtrykk oppfører seg imidlertid mer som tropiske orkaner. De suger opp voldsomme energimengder direkte fra havet. Dette særpreget har fått noen forskere til å kalle dem for arktiske «hurricanes», til tross for at polare lavtrykk heldigvis aldri kan anta de samme proporsjonene som for eksempel «Katrina», orkanen som mørbanket New Orleans for noen år siden.
Kjerne av varm luft
For å fylle noen av hullene i kunnskapsgrunnlaget, tilbrakte vi tre uker i februar og mars i år på Andøya. Med oss hadde vi et tysk fly som var spesialbygget for å kunne observere værfenomener på nært hold. Etter en nervepirrende første uke kom det heldigvis en storm som på bestilling nedover langs kysten. Den passerte rett forbi oss i synlig avstand, og vi fikk observert lavtrykket helt fra dets begynnelse til det traff land på Trøndelagskysten drøyt et døgn senere. Dette ga oss den mest komplette måleserien som noensinne er blitt hentet inn fra et polart lavtrykk. Flyet passerte like over stormens øye og slapp droppsonder, og dokumenterte blant annet at lavtrykket hadde en kjerne av varm luft, et viktig kjennetegn også for tropiske orkaner.
Modeller som ikke stemmer
Denne opplevelsen ga oss også en påminnelse om hvorfor det er så viktig å studere disse stormene. Til tross for at vi hadde tilgang på en rekke værvarslingsmodeller og hele tiden var i tett kontakt med gruppen i Tromsø, stemte ikke flygningsplanen - som måtte utarbeides før flyet lettet - overens med hvordan lavtrykket faktisk beveget seg. I løpet av noen små timer hadde stormen skiftet retning. En i teamet på bakken fikk via e-post i siste liten korrigert flyet basert på det pilotene kunne observere underveis.
Det er med andre ord vanskelig å forutsi hvordan denne typen uvær kommer til å utvikle seg. Inntil videre kan det derfor virke noe hasardiøst å legge storstilte planer for økt kommersiell aktivitet i de marine nordområdene.