September-måneden begynte med rekordvarme, så kom en ganske kjølig andre septemberuke, så igjen noen deilige dager med smak av sensommer, før det nå snur igjen mot en kjøligere værtype. En jevn rytme av varm og kald, nesten som om Bergenstemperaturen skulle følge en pendel som går jevnt og trutt mellom varm og kald. Eller—som om Bergenstemperaturen skulle følge en bølge.
Og det er akkurat det den gjør. Som denne gangen i april er vi nå i en bølgefase der kald luft fra nord transporteres mot oss. Værkartet viser temperaturavvik fra sesongnormalen varslet for natt til fredag denne uken. Store deler av Nordatlanteren, fra Framstredet til Azorene, er da i en kjølig fase med temperaturer opp til 7 grader under gjennomsnittet for måneden. Samtidig er det minst like kraftige varmeperioder både vest og øst, over Den kanadiske Arktis og Østeuropa. Enda lengre øst, fra og med Det kaspiske hav og Aralsjøen blir det derimot forholdsvis kjølig igjen. Igjen avløser varm og kald luft hverandre i et jevnlig mønster. Et mønster dannet av den samme Rossbybølgen som har skapt de ukentlige variasjonene i temperaturen langs Vestkysten den siste tiden.
Men hvordan skapes en slik Rossbybølge? Jeg skrev tidligere at det er mange paralleller mellom en Rossbybølge og en bølge på en innsjø. Bare på en vannbølge er det tydelig at det er tyngdekraften som trekker både bølgedaler og bølgetopper tilbake til normalen i midten. Hva er denne kraften i en Rossbybølgen, en bølge der svingningen ikke er opp–ned men nord–sør?
Denne kraften heter Coriolis-kraften og har sitt opphav i jordens rotasjon. Grunnprinsippet bak denne kraften er ganske enkelt: jo lengre nord man kommer, desto nærmere er man jordens rotasjonsakse, og desto mindre må man bevege seg for å bare følge med rotasjonen, en gang rundt i 24 timer. Flyttes en luftpakke nordover, vil den altså komme nærmere rotasjonsaksen enn den var før. Fulgte luftpakken bare med rotasjonen i sør, vil den i nord bevege seg fortere i rotasjonsretningen enn jorden under, og dermed sige østover. Corioliskraften dreier derfor sønnavind mot øst og nordavind mot vest, og begrenser dermed hvor langt nord eller sør de kan komme.