Fortidens miljøforhold kan rekonstrueres ut fra funn av fossile pollen og andre mikrofossiler, men rekonstruksjonene er potensielt svake. I en ny studie utvikler Bjerknesforskere Richard Telford og John Birks en metode som kan løse dette problemet ved å teste den statistiske betydningen av rekonstruksjoner.
 |
| Fig 1: Bilde tatt med lysmikroskop av diatomet Cymbella lanceolata, en art som hovedsaklig finnes i næringsfattige innsjøer. |
Til tross for et stort utvalg av metoder for å rekonstruere fortidens miljøforhold basert på ulike mikrofossiler (paleoøkologi), har det fram til nå vært vanskelig å vurdere hvor robuste disse rekonstruksjoner er. Dette har potensielt ført til at svake eller feilaktige rekonstruksjoner har blitt publisert. Birks og Telfords nye metode, som altså tester rekonstruksjonene statistisk, presenteres denne måneden i det internasjonale tidsskriftet Quaternary Science Reviews.
Palaeoøkologer bruker et bredt spekter av mikrofossilsammensetninger for å undersøke fortidens klima og økologiske forhold. I forbindelse med debatten om sur nedbør på 1990-tallet spilte for eksempel rekonstruksjoner av pH i innsjøer en sentral rolle, og forskere baserte disse på innholdet av kiselalger (diatomer) i innsjøene. Resultatene viste at innsjøene fikk en lavere pH (ble surere) samtidig som den atmosfæriske forurensningen fra industrien økte. Slike undersøkelser har hjulpet oss til å finne ut om spesielle innsjøer og fjorder naturlig er næringsrike, eller om de har blitt det i nyere tid som en følge av menneskelig aktivitet. Pollen bevart i innsjøsedimenter har for eksempel blitt brukt til å si noe om endringer i lufttemperatur og innholdet av foraminiferer i havsedimenter for å rekonstruere havtemperaturer i fortiden. Disse har vært viktige verktøy for å forstå naturlige variasjoner i klimaet i tiden før menneskeskapte utslipp av CO2 ble en betydelig faktor.
Den nye metoden tester om rekonstruksjonene av de ulike miljøvariablene forklarer mer av endringene i de fossile data enn rekonstruksjoner av tilfeldige miljømessige variabler. Denne metoden kan også bestemme hvilke miljømessige variabler som best kan rekonstrueres fra det gitte datasettet, noe som i neste omgang vil gjøre palaeoøkologi til en mer kvantitativ og robust vitenskap.
Referanse:
Telford, R.J. and Birks, H. J. B. 2011. A novel method for assessing the statistical significance of quantitative reconstructions inferred from biotic assemblages. Quaternary Science Reviews, 30: 1272-1278 DOI: 10.1016/j.quascirev.2011.03.002