Av: Forsker og klimablogger Øyvind Paasche, også publisert på NRK klimablogg
Her må det umiddelbart legges til at denne driftige fjellbilla (Dendroctonus ponderosae Hopkins) ikke slipper ut denne CO2 sjøl, men forårsaker det indirekte ved å drepe trær (primært kontortafuru) som derav reduserer opptaket av karbon og som gjennom forråtnelse igjen slipper ut CO2. Det hører også med til disse tallene at de opprinnelig er fordelt over 21 år, noe som gir en netto drivhuseffekt tilsvarende 990 Mt karbondioksid ekvivalenter (CO2e).
For den negative effekten av en plutselig skogdød varer lengre enn et enkelt år - det tar som kjent ei stund før nye furuer når gamle konglehøyder. Billeutbruddet i 2007 var i så måte en historisk toppnotering.
I et fascinerende arbeid av Werner A. Kurtz og medarbeidere estimeres det at ymse billefester i de kanadiske skoger over perioden 2000 til 2020 har - og vil - resultere i et kumulativt tap på omkring 270 megatonn med karbon. Billene har med andre ord omgjort skogen fra å være et karbonsluk til å bli det motsatte.
Billa som holder til i Nord-Amerika og Canadas vestlige furuskog går med andre ord ikke av veien for biler og trailere når det gjelder påvirkning av den globale karbonsyklusen.
Det er lett å glemme hvor allsidig og lunefull naturen kan være.
Tilbakekoblingsmekanismer kan være umiddelbare, effektive og av store betydning for klima. Noen er enklere enn andre å forutse. Den omfattende smeltingen av den arktiske sjøisen (se her ) og konsekvensene det måtte føre med seg (albedoeffekten endres signifikant over et drivende svært område), er kanskje lettere å forestille seg enn effekten av et enkelt billeutbrudd.
Kombinasjonen av varmerer og tørrere somre, samt reduserte minimumstemperaturer om vinteren (>12 timer med -40 °C dreper billa), favorisere utbrudd og spredning av Herr og Fru D. Ponderosae i større områder enn før og i større grad enn før. Utbruddet i 2007 var derfor en orden mer omfattende enn noe tidligere kjente epidemier. Vi påvirker klima. Klima påvirker oss. Og billene.
Det finnes andre ’tredödare’ der ute også. Brann er kanskje den viktigste av de (ser bort fra landrydding her) som oksiderer mellom 1,7 og 4,1 Gt (1Gt=1000000000 tonn) med karbon i løpet av et år (IPCC-tall) på globalt nivå.
I tilegg til den overnevnte fjellbilla er det også andre insekter som reduserer veksten, eller også dreper trær på en slik skala at det må arbeides inn i fremtidige klimamodeller som pådriv for signifikante endringer i vegetasjonsdekket. Det kan vise seg at de nåværende anslagene på hvor mye skogene klarer å balansere av menneskeskapte CO2-utslipp er noe i overkant av hva de burde være.
Det er med andre ord på tide å få en billefaktor inn i CO2-budsjettet.