C-14 metoden er den viktigste metoden til å datere vår forhistorie, ikke bare steinalder og vikingskip, men også klimavariasjoner som er eldre enn moderne meteorologiske observasjoner. C-14 metoden krever imidlertid noen korreksjoner for å gi riktige aldre i kalenderår. En av disse korreksjonene er at prøver av skjell og andre marine organismer gir høyere alder enn samtidige planter. Årsaken er at den radioaktive C-14 produseres ved kosmisk stråling høyt oppe i atmosfæren. Planter og trær tar opp ”fersk” C-14 gjennom sin fotosyntese, mens det tar tid før den er kommet ned i havet og blandet der slik at organismer tar den opp. Selv et levende skjell vil derfor ha en tilsynelatende C-14 alder, og denne må en korrigere for ved datering. Problemet blir komplisert fordi denne tilsynelatende alderen varierer rundt i havet og også gjennom tiden p.g.a. variasjoner i havstrømmer m.m.
Det vi har gjort i denne studien er å datere skjell gjennom borkjerner som dekker en periode ved slutten av siste istid da klimaet varierte utrolig raskt og med store utslag. I de samme nivåer hvor vi fant skjell fant vi også frø og blader som hadde blåst ut fra land og ble avsatt på sjøbunnen. Vi kunne derfor direkte bestemme forskjellen i C-14 alder mellom skjell og planter som levde samtidig. Det viste seg at skjellene var 300 år for gamle i deler av den milde allerød-perioden, men hele 600 år for gamle i den kalde yngre dryas tiden. Det viktige er at når vi nå har bestemt disse korreksjonene så kan de benyttes på alle marine prøver fra norskekysten og havet utenfor. Det er ytterst sjelden å finne blader og frø i marine sedimenter, særlig hvis en kommer litt ut fra land. Resultatene vil bli særlig viktig for å forstå de svære, naturlige klimaendringene som hendte i den perioden.
Referanse:
Bondevik, Stein, Mangerud J., Birks H. H., Gulliksen S., Reimer P. (2006): ”Changes in North Atlantic radiocarbon reservoir ages during the Allerd and Younger Dryas”, in Science:
Vol. 312. no. 5779, pp. 1514 – 1517.