Debatten etter FNs klimarapport

Av: Sigbjørn Grønås, Professor i meteorologi, UiB. Først publisert i forskning.no, 25.04.07. 

I følge rapporten fra FNs klimapanel IPCC til politikere om det vitenskapelige grunnlaget for klimaendringer (IPCC 2007), er det ingen tvil om at kloden varmes opp.

Slik er det svært sannsynlig (mer enn 90 prosent) at det meste av oppvarmingen de siste 50 år skyldes menneskeskapt økning i konsentrasjonene av drivhusgasser. Temperaturen og spesielt havnivået vil øke i flere hundre år samme hva slags klimakutt verden vil oppnå, men størrelsen på økningen vil avhenge sterkt av hvor store utslippene blir. Oppvarmingen gjør det svært sannsynlig at varmebølger blir mer intense og nedbøren mer ekstrem.

Det er også sannsynlig (mer enn 66 prosent) at tropiske sykloner blir kraftigere og tørkeperioder mer omfattende i visse områder, spesielt der det er tørt fra før. Følgene av disse endringene for livet på jorda diskutertes nærmere i den andre rapporten fra april.

Også denne gang skeptikere
Som ved publiseringen av de tre første rapportene fra IPCC (1990,1995, 2001) er det også denne gangen skeptikere som slakter rapporten. Filmen The Great Global Warming Swindle vist på London Channel 4 og tilgjengelig på nettet, har nok blitt lagt mest merke til.

Generelt er tyngden i argumentasjonen nå svakere siden mye av skeptikernes kritikk, slik som holdbarheten i beregning av globalt middel og påstått uoverensstemmelse mellom oppvarming ved bakken og i høyden, er blitt tilbakevist siden forrige rapport.

Derfor har klimaforskere denne gangen brukt mer tid på å diskutere ulike sider ved rapporten enn å gå i rette med notoriske skeptikerne.

Klimafølsomhet
Mye av debatten er knyttet til begrepet klimafølsomhet, som er et kvantitativt mål for hvor mye global temperatur vil øke ved en viss økning i drivhuseffekten eller andre pådriv på klimasystemet, slik som en endring i solstrålingen.

Noen kjente forskere som Richard Lindzen, MIT, mener sensitiviteten er mye mindre enn hva IPCC kommer fram til. Uenigheten gjelder ikke beregning av økt drivhuseffekt, men beregning av tilbakekopling fra vanndamp og skyer som etter IPCC gir en kraftig økning i følsomheten.

Den viktigste positive tilbakekoplingen kommer fra vanndamp. Lindzen er nok ikke enig med IPCC(2007) om at denne delen nå er bedre forstått.

Men det meste av det Lindzens hevder om tilbakekopling fra vanndamp er på flere måter blitt tilbakevist. Tilbakekopling fra skyer vet vi mindre om, det er de fleste enige om. Skyenes strålingsegenskaper og utbredelse påvirkes av aerosoler i atmosfæren som i stor grad skyldes luftforurensinger. Dette motvirker effekten av økt drivhuseffekt, men kunnskapen om partiklenes påvirkning på skyer er mangelfull.

Noen mener også at partikkelstråling fra verdensrommet spiller en rolle. I følge IPCC (2007) er problemene omkring aerosoler og skyer årsak til den største usikkerheten i beregningene om hvor stor den globale oppvarmingen vil bli.

Endringer i havets nivå
IPCC har fått kritikk for hvordan de har presentert anslag for framtidige endringer i havets nivå. For det første gjelder dette at projeksjoner for ulike utslippsscenarier ikke er beregnet på helt samme måte som i IPCC (2001).

Den gang varierte anslagene for økningen fram til 2100 mellom ni og 88 cm, mens de i siste rapport varierer mellom 19 og 59 cm. Bjørn Lomborg, som er positiv til rapporten, bruker disse tallene til å hevde at IPCC siden 1990 hele tiden har redusert sine anslag for havnivået.

Når en går nøye inn i tallene og for eksempel tar hensyn til at perioden for projeksjonene er endret litt, viser det seg at projeksjonene fram til slutten av hundreåret er nesten like som anslagene fra 2001 (RealClimate.com).

Holde tilbake kunnskap?
Videre er IPCC blitt kritisert for å holde tilbake kunnskap om hvor godt klimamodellene beregner endringer i havnivået. Klimamodellenes evne til å simulere klimaendringer blir i stor grad testet mot observerte klimaendringer de siste 150 år. For global temperatur stemmer modellresultatene svært godt overens med observerte endringer i denne perioden.

Det er også interessant at de første projeksjonene klimapanelet kom med i sin første rapport i 1990, også stemmer godt med det som siden er blitt observert.

Men for havnivået gir modellberegningene imidlertid cirka 50 prosent mindre stigning enn det som er observert de siste 50 årene (RealClimate.com). En har ennå ikke funnet en god forklaring på dette. IPCC har diskutert disse vanskelighetene i den fullstendige rapporten som nå blir offentliggjort, men ikke nevnt noe i sammendraget.

Bidrag fra Grønland og Antarktis
IPCC er også blitt kritisert for hvordan de har beregnet bidraget til havets nivå fra iskappene på Grønland og i Antarktis, hvor Grønlandsisen alene utgjør sju meter i havets nivå.

I mellomistiden for cirka 125 000 år siden var global temperatur cirka en grad varmere enn i dag. Den gang sto havnivået fire til seks meter høyere enn nå og store deler av Grønlandsisen var borte. Det er derfor god grunn til å anta at noe liknende vil skje som følge av den globale oppvarmingen.

Men vi vet ikke hvor lang tid dette vil ta. I IPCC (2001) het det at betydelig reduksjon av Grønlandsisen ville ta minst 1000 år, den siste rapporten antyder at det kan skje på langt kortere tid.

De store iskappene ved polene taper masse ved smelting og ved kalving av isfjell. Smeltingen anslås som differansen mellom nedbør tilført som snø om vinteren minus smelting fra overflaten om sommeren. Dette bidraget beregnes noenlunde greit på grunnlag av data fra klimamodellene.

I projeksjonene er leddet lite og negativt fordi IPCC antar at Antarktis øker sin masse mer enn hva Grønland taper.

Å beregne bidraget fra kalving er svært mye vanskeligere. Flere fysiske prosesser som inngår i transporten av isen ned mot kysten er dårlig forstått, og tilfredsstillende modellering mangler. Projeksjonene fra IPCC antar helt enkelt at dette bidraget holder seg konstant på de små verdiene observert de siste ti årene (cirka 0, 4 mm per år).

Det hadde vært bedre å sløyfe dette bidraget og heller diskutert mer inngående den usikkerhet kalvingen gir. Forskere har gjettet at bidraget kan bli 20 cm i dette århundret, det kan bli større og det kan bli mindre, ingen vet.

"IPCC går ikke langt nok"
Det mest radikale utslippsscenariet fra IPCC gir en oppvarming på 1,8 grader til 2100 som et gjennomsnitt for beregninger i mange klimamodeller. Dette har ført til at land som Norge har som mål å bidra til å holde den globale oppvarmingen under to grader.

Flere forskere, blant dem James Hansen og hans medarbeidere ved NASA, mener imidlertid at all oppvarming over en grad vil kunne gi farlige klimaendringer på sikt. Slik er det flere forskere som denne gangen kritiserer IPCC for ikke å gå langt nok i å advare om farene vi står over for.

Dagbladet og forskning.no
IPCC (2007) er blitt godt mottatt i vårt land, og det er ikke registrert vesentlig negativ kritikk fra norske klimaforskere. Mange journalister og skribenter har bifalt rapporten og på den måten formidlet god klimakunnskap. Media har spesielt understreket at det ikke lengre er tvil om at våre klimautslipp varmer kloden. Dagbladet gikk så langt at de sammenlignet eventuelle skeptikere med mennesker som fremdeles tror at jorda er flat.

Dette går for langt, det finnes oppegående skeptikere til rapporten. Jeg har bare merket meg to negative innlegg; ett i forskning.no skrevet av journalist Kristin Straumheim Grønli, og ett i Bergens Tidende av skribent Morten Strøknes. Som Pilatus spør de begge hva er sannhet?, men nå på postmoderne vis.

De hevder at resultatene fra IPCC har så pass stor usikkerhet at det fremdeles finnes en betydelig sjanse for at klimapanelet tar feil. Nå er det teorien om økt drivhuseffekt vi tror på, senere vil det komme nye teorier, skriver de.

Dette er langt fra sannheten, teorien om økt drivhuseffekt vil bestå, men det kan komme ny erkjennelse – kanskje overraskelser - om betydningen av andre typer klimapådriv, slik som luftforurensingenes påvirkning på skyene. De gjengir kjente innvendinger til hvordan IPCC (2007) er påvirket av representanter fra myndighetene i ulike land.

Kanskje relevant kritikk
Dette er kanskje relevant kritikk. Selv har jeg lest utkastet til rapporten slik den forelå fra forskerne. Den endelige rapporten sier akkurat det samme, men språkføringen er blitt bedre og enklere. Men det var selvsagt forskere til stede under de siste forhandlingene i Paris som ikke lyktes med sine forslag til endringer.

Likevel, de fleste klimaforskere er imponert over sakligheten i IPCCs rapporter, hvordan skrivingen er organisert og resultatene kvalitetssikret.