Bjerknessenterets mål er å forstå klima
til nytte for samfunnet.

Forvirrende klimaskepsis

Body
Av Eystein Jansen
Professor/Direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning
(Først publisert på geo265.no)
 
Ellestads innlegg i klimadebatten mangler stadig vitenskapelig fundament. 
Hans kommentar til mitt motsvar til Martin Hovland på geo365.no er en forvirrende blanding av referanser til enkeltstående, og ofte misforståtte, artikler og resultat.  Istedenfor å være i takt med forskningen, viser Ellestad i innlegget sitt (som ofte ellers) at han ikke har oversikt over dette fagfeltet som han med stor suffisanse debatterer. Noen eksempler: 
 
Ellestad kritiserer Bjerknessenterets første havstigningsrapport for at den ikke hadde med beregninger av virkningen av gravitasjonseffekten som oppstår ved endringer i Grønlandsisens volum. Men da denne rapporten ble skrevet forelå det ikke data som gjorde at denne effekten kunne kvantifiseres. Den første rapporten sa bl.a. derfor eksplisitt at den kom med foreløpige tall. Nå foreligger det tallmateriale fra endringene på Grønland som gir grunnlag for kvantifisering, og faktoren er med i de nye beregningene. Det å lage beregninger uten grunnlagsmateriale er en øvelse vi får overlate til Ellestad å bedrive. Det interessante er jo at over den 25-årsperioden man nå har omforente satelittobservasjoner fra de store isdekkene ser vi både i Antarktis og på Grønland et aksellererende tap av is som nå er med og bidrar til den pågående havstigningen. Dette gjelder både Antarktis samlet, og på Grønland og er vist i Fig. 1 nedenfor som viser sammensatte data både fra NASA og den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, og publisert av det samlede forskningsmiljøet i verden i tidsskriftet Science i fjor. 
 
Dette tapet av ismasse er et alvorlig varsko med hensyn til fremtidig havstigning. Ny forskning påviser tydelig at den pågående havstigningen har økt fra 1.7mm/år gjennom 1900-tallet til i overkant av 3mm/år i dag. Ellestad har valgt seg ut noen alternative tall (som misforstås) fra en rapport fra 7 år tilbake, og neglisjerer dermed dusinvis av nyere arbeider og en enorm forskningsinnsats der vitenskapen har gjort store fremskritt, både ved at tidevannsmålinger og satelittmålinger stemmer svært godt overens, og ved at man uavhengig av dette har kunnet kvantifisere de viktige bidragene til havstigningen (fra termisk ekspansjon i havet (ca 1mm/år) , breer (ca 1mm/år) innlandsis (ca 0.7mm/år) og fra andre kilder (ca. 0.3mm/år). Alt dette overser Ellestad og viser hvor langt fra aktuell forskning hans ”tilfeldige utvalgsmetode” befinner seg. 
 
Jeg har vist til at 2012 ikke bare hadde det laveste satelittmålte isdekket i Arktis, men også det laveste snødekket. To tydelige tegn på pågående oppvarming. Ellestad får dette til å gjelde et enkeltår, men bryr seg ikke med å studere den helt overbevisende trenden i snødekket. Jeg viser derfor hele serien i Figur 2 nedenfor. Ethvert oppegående menneske vil måtte se at det er en helt åpenbar tendens til at det blir mindre og mindre snødekke på nordlige halvkule. Hva er hensikten med å tilsløre et slikt åpenbart faktum? 
 
I strid med oppdatert forskning påstår Ellestad at Antarktis opplever en nedkjølning. Hovland påstod på samme vis at sørlige halvkule er i en kraftig nedkjølning. Nye data, publisert i Nature Geoscience (Bromwich mfl 2012) viser en helt klar oppvarmende trend i Vest Antarktis (i tråd med tidligere forskning) med en økning på 1.5 grader mellom 1960 og 2010. Jeg gjengir også (på nytt) temperaturkurven for sørlige halvkule (Fig. 3). Å påstå at mens det blir varmere i nord, blir det kaldere i sør, slik Ellestad gjør, er i motstrid til observasjonene. 
 
Ellestad vil at alt vi ser kun er naturlige svingninger. Det er ingen som benekter at det fins naturlig variabilitet. Men Ellestads metode er ikke holdbar. I enkeltdata fra enkelte lokaliteter og over enkelte tidsrom finnes det sykliske svingninger. Hvis man derimot, slik en må gjøre hvis man går vitenskapelig til verks, gjør en balansert vurdering av tilgjengelig litteratur som dekker de siste 10.000 år, vil man se at det ikke kan påvises faste sykliske og globale temperatursvingninger. Variasjonene varierer både i frekvens og styrke og ikke minst romlig. Et helhetlig bilde av globale endringer med spesielle frekvenser lar seg ikke påvise i faglitteraturen. Ei heller er det vitenskapelig belegg for å påstå at den ”Lille istid” er et ledd i en langvarig, overordnet syklisitet. Det er klart at flerdekadiske variasjoner (av hittil ikke endelig fastlagt årsak) er til stede i datasett for de siste par hundre år, men denne variasjonen forklarer ikke den overordnede oppovergående trenden i datasettene (se fig.3). Derimot er det solid empirisk og teoretisk belegg i faglitteraturen og grunnleggende fysikk som knytter den langsiktige oppvarmingstrenden til økende konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren. For å unngå å komme til denne konklusjonen, må dessverre Ellestad forfalle til selektiv utvelgelse av håndplukkede data som brukes til å begrunne en allerede forutinntatt posisjon. Det er der han og hans følgesvenner skiller lag med vitenskapen. 
 
Fig. 1: Satelittbasert beregning av ismassetap og tilsvarende beregnet bidrag til havnivå for perioden 1990-2011 for Antarktis (Kombinasjon av Øst-Antarktis, Vest-Antarktis og den Antarktiske halvøy), fra Grønland, og de to samlet. Fra: Shepherd et al. Science 2012.
 
 
Fig. 2. Utvikling av snødekket areal om våren på nordlige halvkule for perioden 1965-2012 basert på satelittdata, og plottet som % av gjennomsnittet for perioden. Data fra: Rutgers University Global Snow Laboratory.
 
Fig. 3. Årlig middel overflatetemperatur fra Sørlige Halvkule, som avvik fra normalperioden 1961-90 fra målinger med termometre og med satellitt. Ringene viser 2012 tom oktober måned. Søylene viser 10-årlig gjennomsnitt. Figur fra: http://folk.uib.no/ngfhd/Climate/climate.html#j1979