Av Tor Eldevik, førsteamanuensis, Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen, og forskningsgruppeleder ved Bjerknessenteret for klimaforskning.
og Marius Årthun, stipendiat, Geofysisk institutt og Bjerknessenteret; nå postdoc, British Antarctic Survey, Cambridge, UK.
Først publisert i Dagens Næringsliv 25. august 2012
Få steder på kloden er klimaendringer mer merkbare enn i Arktis. Overgangen fra sjøis til åpent hav utgjør et skarpt skille mellom klimaregimer. Dette påvirker dyreliv og økosystemer i betydelig grad, og vær og vind i Arktis er delvis styrt av isens utbredelse. Rent praktisk begrenser isen også kommersiell tilgang til Arktis og dets ressurser. Ingen steder har vinterisdekket trukket seg mer tilbake enn i Barentshavet; dette har vært en robust trend siden 1970-tallet, og isdekket er nær halvert de siste ti årene.
Den varme Golfstrømmens forlengelse (de røde pilene) møter iskanten i Barentshavet. Fargeskalaen illustrerer vintre med relativt lite (i blåtoner) og mer omfattende (i gult/rødt) isdekke. Iskanten for vintrene 1981 og 2010 er vist som konkrete eksempler. Merk spesielt hvordan Shtokmanfeltet ligger gunstig til ved redusert isdekke (og tilsvarende sårbar ved økt isdekke).
I Barentshavet møtes iskanten og den varme Golfstrømmens forlengelse mot Arktis. I motsetning til Polhavet hvor en stadig varmere atmosfære spiser av det permanente isdekket sommerstid, fører økt utbredelse av varmt Atlantisk vann i Barentshavet til mindre isfrysing vinterstid. (Barentshavet er uansett i stor grad isfritt på slutten av hver sommersesong.) Dette er en forståelse som går tilbake til de to norske pionerene innen moderne havforskning, Bjørn Helland-Hansen og Fridtjof Nansen, og deres ”kanon” The Norwegian Sea fra 1909.
Hundre år senere er en omsider i den heldige situasjonen at denne viktige innsikten kan etterprøves og tallfestes basert på nøyaktige observasjoner over relativt lang tid. Det er denne muligheten vi nå har benyttet ved Bjerknessenteret. Kolleger ved Havforskningsinstituttet har målt styrken og varmen til den atlantiske innstrømningen til Barentshavet mellom Svalbard og Norge siden 1997, og isutbredelsen er kjent i detalj fra satellitt-overvåkning siden 1979. Ved hjelp av disse observasjonene kan vi nå påvise og tallfeste hvordan innstrømningen av atlantisk varme styrer framtidig isdekke, et resultat som også gjenskapes i en numerisk havmodell som i detalj beskriver mulige endringer tilbake til 1950-tallet.
Det er store energimengder som er i sving. En typisk observert mellomårlig økning i varmeinnstrømning fører til at ytterligere 5 prosent av Barentshavet forblir isfritt påfølgende år. Den tilførte varmeenergien svarer til 10 TW, som er mer enn 400 ganger energiforbruket i Norge. Totalt finner vi at innstrømningen av atlantisk varme til Barentshavet er styrket med 30 TW siden hva synes å være et maksimum i isutbredelsen rundt 1970.
Hvis en legger overstående til grunn også for en fremtidig utvikling, vil en ytterligere 30 TW styrking av den atlantiske innstrømningen i praksis bety et isfritt Barentshav. Tilsvarende kan en eventuell svekkelse på 30 TW føre Barentshavet tilbake til et isdekke som på 70-tallet hvor for eksempel Shtokmanfeltet vil være dekket av is vinterstid.
Hvorvidt dette i det hele tatt er mulige utviklinger, om de kan skje som en del av globale eller mer lokale klimaendringer, og hvorvidt dette er noe som da kan forutsies ved hjelp av en ”klimavarslingsmodell”, er forskningsspørsmål med stor samfunnsrelevans som Bjerknessenteret vil forfølge i årene framover.
LITTERATUR
Helland-Hansen, B. and F. Nansen, 1909: The Norwegian Sea.
Fiskeridirektoratets skrifter. Serie havundersøkelser, 11(2), 1–360.
Århtun, M., 2011: Water mass transformations and air-sea exchange in the Barents Sea.
Doktorgradsavhandling, Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen.
Årthun, M., T. Eldevik, L.H. Smedsrud, Ø. Skagseth, and R. Ingvaldsen, 2012: Quantifying the influence of Atlantic heat on Barents Sea ice variability and retreat. Journal of Climate, 25, 4736–4743.