Av: Tor Eldevik, forsker Nansensenteret og Bjerknessenteret, også publisert i Dagbladet 09.04.08
Klima: En gammel norsk paradegren - mistenkeliggjøringen av enhver form for formalkompetanse - har fått sin renessanse i ly av klimadebatten. For å sitere Anders Lange: «Når du setter ut ei fjøslykt i sommernatta, er det mye rart som kommer flygende.»
Klimadebatten - og debatten om debatten - når stadig nye høyder. Et resultat er Siv Jensens kritiske omtale av Siri Kalvigs klimaengasjement og rolle som formidler. Det blir blant annet brukt mot Kalvig at hun er meteorolog (TV2 31/3/08). Samtidig sto den selvutnevnte «klimaanalytikeren» Fred Goldberg for klimakompetansen på Fremskrittspartiets klimakonferanse i Bergen. Og for ordens skyld, han støtter ikke konklusjonene og anbefalingene til FNs klimapanel.
Det er ikke bare FrP som har en tilsynelatende negativ holdning til kunnskap i den pågående debatten. Der panelet på grunnlag av vitenskaplige litteratur beskriver grader av sannsynlighet for en rekke klimatiske årsakssammenhenger, hevder nevnte Goldberg å forvalte absolutt innsikt («tro det gjør man i kirken»; TV2 Nyhetskanalen 29/3/08).
Et annet talende eksempel er hvordan Onar Åm finner at havforsker Cecilie Mauritzens sentrale rolle i FNs klimapanel diskvalifiserer henne fra å uttale seg om dets virke (Aftenposten 1/4/08).
Gro Harlem Brundtlands mye omtalte utsagn om at det er «umoralsk å tvile» (Dagbladet 10/5/07) har heller ingen relevans i en vitenskaplig diskusjon. Faglig uenighet er en del av forskningens vesen. Men til tross for klassiske unntak som Galilei og Einstein; det å befinne seg stadig i mindretall betyr som regel at en tar feil.
Ketil Solvik-Olsen og Per Sandberg forsvarer FrPs inntreden i den faglige delen av debatten med at det må være lov å stille kritiske spørsmål til «klimapanelets hypoteser» (Aftenposten 1/4/08).
Det er det selvfølgelig, men de balanserer på en knivsegg. Når to ledende politikere stiller seg spørrende til den rådende forståelsen av klimaendringene, er veien kort fra å bidra konstruktivt i en fagdebatt til å bli oppfattet som målbærere av mistillit mot et helt vitenskaplig miljø. Dette må også være problematisk for FrP som pådriver for et alternativ til Stortingets klimaforlik. Det er retorisk krevende å hevde at en har den beste politikken for å møte framtidens klimautfordringer, samtidig som en betviler utgangspunktet for i det hele tatt å igangsette tiltak.
Uansett graden av «klimakrise» - «realfagskrisen» i den norske skolen er høyst reell. Det er like fullt tverrpolitisk enighet om at vår framtidige velstand skal bygges på utdanning, forskning og teknologiutvikling. Samtidig blir fageksperter avfeid med den største letthet i det høyst offentlige ordskiftet rundt klima og klimaendringer. Denne konflikten mellom framtidstro og usunn skepsis gir grunn til bekymring.