Kronikk av Atle Nesje i Bergens Tidende 14. januar 2013.
Omtrent 800 millioner mennesker bor i nedslagsfeltene til Indus, Ganges og Brahmaputra og disse menneskene er i varierende grad avhengig av smeltevannet fra breene i Himalaya. Breene i Himalaya er fremme både i offentlig og vitenskapelig debatt. Dette skyldes stor usikkerhet om hva som kan skje med disse breene i fremtiden og hvilke konsekvenser dette vil få for vannressursene. De fleste breene i Himalaya smelter omtrent like mye som breene ellers i verden, bortsett fra indikasjoner på stabilitet og volumøkning av breer i Karakoram.
Mangelfull forståelse av de prosessene som påvirker breene, kombinert med store variasjoner i lokalklima og topografi, gjør projeksjoner spekulative. Det er imidlertid lite sannsynlig at dramatiske endringer vil skje med det første, selv om bresmelting rundt Karakoram vil øke den sesongmessige variasjonen i avrenning, påvirke irrigasjon og produksjon av vannkraft, samt påvirke skred- og flomfaren.
Store breområder
Tidligere publiserte estimater av brearealet i Himalaya og Karakoram varierer mellom 43.178 og 49.650 kvadratkilometer, mens nyere beregninger basert på satellittdata viser at brearealet er omtrent 40.800 kvadratkilometer (ca. 12 % av Norges areal). Brevolumet er betydelig vanskeligere å beregne, og estimatene spriker fra 2300 til 3600-6500 kubikk-kilometer.
Breer er naturlige buffere for sesongmessige svingninger i vannføring. Breene smelter gjennom sommeren og tidlig på høsten. De representerer en lokal vannressurs i fjellområdene, men de påvirker også lavereliggende elver, fyller opp grunnvannsmagasiner og påvirker det globale havnivået.
Klimaet varierer
Det regionale klimaet i Himalaya er svært varierende og den sosioøkonomiske betydningen av smeltevannet fra breene er derfor forskjellig. Smeltevannet har størst betydning i områder med lite nedbør om sommeren, spesielt i Karakoram og nordvest i Himalaya, men er av mindre betydning i de monsunpåvirkede regionene med rikelig sommernedbør.
Brevariasjonene påvirker også faren for skred og flom. Dette gjelder spesielt plutselige flommer fra innsjøer demt av breer eller av morenerygger, såkalte jøkulhlaup, på grunn av at bre- eller morenedemningene kan briste. De siste årene har det vært betydelig uenighet om den fremtidige utviklingen til breene i Himalaya. Dette skyldes vesentlige kunnskapshull når det gjelder den årlige mengden snø som faller på breene, hvor mye snø og is som smelter, og den sesongmessige og romlige variasjonen, samt usikkerheter til hvor mye nedbøren bidrar til den totale avrenningen i elvene.
Disse usikkerhetene skyldes først og fremst mangel på feltbaserte data, noe satellittmålinger ikke kan kompensere for fullt ut. Dette kan tilskrives at mange av områdene er svært utilgjengelige og har en uavklart politisk situasjon.
Regionale klimaforskjeller
Været og klimaet i Himalaya og Karakoram er sterkt påvirket av den asiatiske monsunen og vinder fra vest. Den vestlige luftstrømmen er en viktig fuktighetskilde i nordvest, der omtrent 2/3 av snøfallet i høyfjellsområdene kommer med vestlige lavtrykk, vesentlig om vinteren.
I sørøst, derimot, kommer mer enn 80 % med sommermonsunen. Fjellene blokkerer fuktighetstransport til Tibet-platået. Den horisontale og vertikale fordelingen av nedbør er lite er kjent. Noen korte måleserier viser at det kommer 1600-1800 mm i året i 5000 meters høyde i sørvestlige Karakoram. Data fra værstasjoner viser en nylig temperaturøkning i Himalaya men ikke i Karakoram.
Breene i Himalaya
De fleste breene i den østlige og sentrale delen av Himalaya er av den såkalte «sommerakkumulasjonstypen», noe som betyr at de hovedsakelig øker massen gjennom snøfall under sommermonsunen. Vinterakkumulasjon, slik som på våre norske isbreer, er viktigere i nordvest.
De bratte fjellene og ujevne terrenget over breene fører til at det ofte går snøskred ned på breene. Dette gjelder spesielt i Karakoram. Mange breer, spesielt de nedre delene, er dessuten dekket av løsmasser. Et tykt løsmassedekke virker isolerende og forsinker issmeltingen.
Breenes endringer
Rekonstruksjon av lengdevariasjoner til mer enn 100 breer viser at de fleste breene har smeltet tilbake siden midten av 1800-tallet. Mellom 1920 og 1940 holdt omtrent halvparten av de målte bretungene seg stabile, og noen rykket til og med fram. Noen store breer har rykket fram eller vært stabile de senere årene i nordvestlige Himalaya og Karakoram.
I det østlige Hindu Kush, vest for Karakoram, var 25 % av breene stabile eller rykket fram mellom 1976 og 2007. Gravimetriske målinger indikerer massetap i Himalaya og muligens masseøkning i Karakoram fra 2002 til 2006, men har deretter minket. En liknende studie publisert i 2012 viser et betydelig mindre massetap for høyfjellsområdene i Asia (-4 ± 20 mot -47 ± 12 gigatonn pr. år) og bare -5 ± 6 gigatonn pr. år for Himalaya og Karakoram fra 2003 til 2010.
Breer påvirket av monsun er mer sensitive for temperaturendringer enn de som er mer styrt av vinterakkumulasjon fordi temperaturøkningen reduserer nedbørmengden som faller som snø og forlenger smeltesesongen (se fakta). Uten et snødekke om sommeren blir albedoen (refleksjonen) mye mindre.
Hva kan skje?
Fremtidige endringer i monsunintensiteten vil være en viktig faktor for hva som kan skje med breene i Himalaya i fremtiden. Selv om det er store usikkerheter knyttet til hva som kan skje med monsunen, viser alle modellene et netto massetap på breene i Himalaya de neste tiårene.
De største usikkerhetene med hensyn til utviklingen til breene i Himalaya og Karakoram er knyttet til bidraget fra breer til den totale avrenningen, projeksjoner av fremtidige brevariasjoner, at brevariasjoner varierer i ulike regioner, påvirkning av løsmassedekke på breoverflaten på bresmelting, betydningen av snø- og isras ned på breene fra omkringliggende dalsider og breenes endringer de siste årene i et tidsperspektiv på noen hundre år.
Hovedkilde: T. Bolch m.fl. (2012): The State and Fate of Himalayan Glaciers. Science 336, 310-314.