«Når himmelen faller ned»

Av Tarjei Breiteig, stipendiat Bjerknessenteret. Først publisert i Fædrelandsvennen. 

Meteorologene hevet stemmen fram mot helgen, og ble hørt av media. Vi hadde litt å gjøre opp for, etter at sørlendingene fikk meteren med snø overraskende i hodet i februar i fjor. Faktisk har de siste dagenes værsituasjon mange likhetstrekk med fjorårets.

Det blåser nordavind fra alle kanter i dag, sier Ludvig i Flåklypa Grand Prix. Om det ikke akkurat var nordavind, så blåste vinden i det minste fra flere kanter samtidig, slik den også gjorde i fjor. Noe som altså sørget for å lakkere landsdelen vår hvit. Mer om dette fenomenet senere, først trenger vi litt snøstatistikk.

Ved værstasjonen på Nelaug nord for Arendal har man registrerte snømålinger fra 1967 til i dag. Maksimal snødybde i løpet av en gjennomsnittsvinter er 75 cm. I perioden fram til 1998 oversteg maksimal snødybde denne gjennomsnittsverdien annethvert år. De siste ti årene har gjennomsnittsverdien blitt oversteget hvert tredje år. Med andre ord: store snømengder har blitt sjeldnere de siste ti årene.

Figuren viser femårige gjennomsnitt av årlig maksimal snødybde. Snømengdene ved både Nelaug og Kjevik viser en synkende tendens. Antakelsen mange gjør om at vintrene var mer snørike «før i tida», stemmer altså. Sannsynligvis er dette et utslag av naturlig variabilitet i klimasystemet.

La oss nå mimre litt om snøen som falt i fjor - og finne ut hvorfor den falt. Nelaug rapporterte om 58 cm på det meste, den første dagen i mars 2007. Til tross for at dette er mindre enn hva man kan forvente av en normal vinter på Nelaug, skapte snøfallet problemer på veier og bygg over store deler av Sørlandet. Dette skyldtes mest av alt at vinden fordelte snøen svært ujevnt, slik at den samlet seg på tak og veier.

Årsaken til de fleste kraftige snøfall på Sørlandet er at luft hoper seg opp over oss - en situasjon man kaller for kystkonvergens. Slike situasjoner kan inntreffe på Sørlandet når vinden blåser fra øst eller sørøst inn mot kysten mellom Mandal og Larvik. Når luften treffer land, virker en sterk friksjonskraft på luften fra bakken. Dermed avtar vinden i styrke. Jordrotasjonen fører til at luft i bevegelse dreier mot høyre. Men når friksjonen bremser vinden, avtar også jordrotasjonens påvirkning på bevegelsen, og vinden blir avbøyd mot venstre. Også møtet med fjellene like innenfor kysten bidrar til at vinden dreier mot venstre. Resultatet blir en vind som blåser mer eller mindre parallelt med kysten ned mot byene lengst sør.

Samtidig strømmer fuktig luft inn mot Agder fra havet. Friksjonen er mye svakere over hav enn over land, slik at havluften beholder sin retning fra sørøst rett inn mot land. Dermed får vi, slik Ludvig observerte, sterk vind fra flere kanter samtidig. Luften hoper seg opp, og en del av den må stige opp. Luften er fuktig etter spurtetappen over Skagerrak. Når den stiger og kjøles ned, pipler nedbør ut av luften som vann fra en tung svamp i en knyttet neve.

En slik situasjon har vi altså akkurat vært vitne til. Et lavtrykk over Skottland og et høytrykk over det vestlige Russland pisket kraftige vinder fra sørøst inn mot Sørlandet. Sammenlignet med fjorårets «halvbror», var det noe mildere denne gangen. Dermed ble snøen tyngre, og vinden hopet den ikke opp i samme grad som i fjor. Nærmest kysten muterte snøen til sludd og regn utover lørdag ettermiddag, og de helt store snømengdene uteble.

Da har vi unnagjort den symbolske og den vitenskapelige forklaringen på snøværet. Da får vi vel også avslutte den statistiske delen. Vintrene var altså mer snørike for noen tiår siden. Men hva med fremtidens vintre? Den menneskeskapte globale oppvarmingen vil nok sette sine snøspor også her hos oss.

Meteorologisk institutt og NVE presenterte i 2006 prognoser for snøforholdene for årene 2071-2100. Beregningene er gjort ved at man nedskalerer globale klimamodeller. Det vil si at man beregner modellene for et lite område, slik at topografien og kystlinjene kan bli mer nøyaktig representert enn tilfellet var i den opprinnelige modellen. Resultatene viser at den maksimale snødybden i en normal vinter i lavlandet ventes å bli 40-60 % mindre enn i årene 1961-1990. Antall dager per vinter med minimum 50 % snødekke ventes å bli mer enn halvert.

Forskningssamarbeidet RegClim rapporterte i 2005 at vintrene i slutten av århundret får 12-24 færre døgn med minimumstemperatur under frysepunktet i lavlandet på Sørlandet, samt at vinternedbøren ventes å øke med omkring 20 %. Alt i alt indikerer tallene at fremtidens sørlandsvintre blir kortere, mildere og våtere. Men store naturlige variasjoner fra år til år vil alltid forekomme, og også i de neste tiårene vil de hvite massene deise ned på oss fra tid til annen. Heldigvis.

Mildere luft fra vest banker på døren, og om ikke snøen forsvant helt i løpet av helgen, får den nok noe å tygge på i dagene som kommer. Kanskje var det akkurat så lenge nyttårsforsettene også varte? Før korrekturlakken tørket og falt av, og vår egen håndskrift fra i fjor kom til syne på arket igjen.