Når kommer syndefloden?

Av: Eivind Wilhelm Nagel Støren, Bjerknessenteret for klimaforskning/Inst. for geovitenskap, UiB og Øyvind Paasche, Forskningsavdelingen, UiB.

14. juli 1789 strømmet horder av mennesker gjennom de trange gatene i Paris, med seg brakte de en revolusjon av forandring. Hjemme på berget var det til sammenligning en stille politisk sommer, men til gjengjeld opplevde Norge en voldsom flom. Også den brakte forandring med seg. I løpet av fjorten intense ekstremværsdager regnet det tungt over Østlandet. Elvene vokste hurtig, skiftet farge og fant nye veier – vann velger som kjent alltid minste motstands vei. Omkring 24. juli løyet uværet, flommen var på retur.    

Tilbake lå lik og ødelagte gårder, tatt av flom og jordskred. Tusenvis av husdyr og omlag 70 mennesker døde. Kostnaden forbundet med tap av gård, husdyr og dyrket mark var omfattende, og mange fikk tunge år i tida etter hvorav noen dro nordover for å begynne på nytt.

Les også På høyden artikkel: Vann på ville veier

Denne flommen som er beskrevet i mange historiske dokumenter har fått kallenavnet «Stor-Ofsen». Ved utløpet av Øyeren var vannføringen 7 ganger normalen og flere minnesteiner er reist som viser at vannstanden var flere meter høyere enn dagens normalnivå. Andre flommer er også markert inn på disse steinene og de viser at den nest største var flommen i 1995 («Vesle-Ofsen») som kom omlag 200 år etter.   En flom defineres gjerne som en vannstand over det normale. Når det gjelder elver, ikke innsjøer, vil det i tilegg dreie seg om fluksøkning (volum dividert på tid) langs et bestemt tverrsnitt.

Eivind Støren, BCCR

Dette er av en viss betydning for en slik økning i vannmengde, øker ikke bare elvas evne til å erodereunderliggende materiale, men også evnen til å transportere materiale med seg. 

Stor-Ofsen var muligens den største flommen på 10 000 år, ingen gjennomsnittelig normal flom med andre ord. Dette var det vi kan kalle en «kombinasjonsflom». Bakken frøys tidlig på høsten slik at tælen fikk satt seg før den første snøen falt. Den påfølgende våren var snørik, noe som resulterte i massiv smelting av snøreservoarene i fjellene i juli. Kombinasjonen av disse to faktorene samt en heftig regnstorm forklarer hvorfor Stor-Ofsen ble så omfattende.
 
Det som bestemmer hvorvidt en flom utløses og hvor stor den eventuelt blir er altså den mengden med snø som blir magasinert i fjellene gjennom vinteren, eventuell tæle i bakken før snøen faller, temperatur på sommeren og, ikke minst, intense regnbyger. Tatt disse diverse faktorene i betraktning, og hvor mange det er av de, avtegner det seg en kompleksitet som kanskje forklarer hvorfor det er utfordrende å identifisere klare koblinger mellom størrelse og frekvens på flommer med generelle endringer i klima.

Like fullt blir flommer, verden over, klassifisert etter gjentaksintervaller som tilsier 10-års flommer og 100-års flommer. Ettersom vi ikke har instrumentelle data som strekker seg mer en drøyt 150 år tilbake i tid kan det være på sin plass å spørre hvor godt dokumentert den regelmessigheten egentlig er? Og, for hvor lange tidsperioder er de gyldige? Endrer denne regelmessigheten seg for eksempel på intervaller av tusen år?   

Hva slags data kan belyse koblingen mellom flommer og klima? I et studie som publiseres i disse dager presenterer vi sammen med kollegaer et flomarkiv og en metode som objektivt identifiserer flommer 10 000 år tilbake i tid. Vi har også brukt historiske og instrumentelle data for å teste og utfylle denne unike dataserien. Arkivet er en innsjø hvor flomsedimenter lagres og blir liggende mer eller mindre uforstyrret etter at de er avsatt. Fordi slike sedimenter lar seg tidfeste ved hjelpe av ulike metoder kan vi produsere en presis kronologi eller hendelsesforløp for den tiden vi har til rådighet.

Dette helt spesielle arkivet rommer et sted mellom 100 og 300 flommer (anslaget avhenger av den metodiske tilnærmingen), og viser at gjentaksintervallet har variert betydelig over de siste 10 000 år. Dette er interessant med tanke på at forespeilede klimaendringer de neste 50-100 år nettopp er i den størrelsesordenen naturlige klimaendringer har hatt i denne perioden. For rundt to tusen år siden var for eksempel hyppigheten av store flommer tjue ganger høyere enn den var for rundt seks-syv tusen år siden. Det man kunne kalle tusenårsflom for 6000 år siden er altså blitt en femtiårsflom 4000 år senere. Denne endringen sammenfaller med en overgang fra et varmt og tørt klima til et klima med kjøligere somre og store snømengder om vinteren. I nyere tid har gjentaksintervallet igjen vært lavt sammenlignet med for rundt to tusen år siden, men vi registrerer flere historisk kjente storflommer som Stor-Ofsen i 1789, Storeflaumen i 1860, og en kraftig regnstormflom i 1938.

Flommers destruktive kapasitet er sørgelige aktuelle. I løpet av sommeren opplevde flere europeiske land som Polen, Frankrike, Tyskland, Ungarn, Serbia og Østerrike ødeleggende flommer hvori 37 mennesker omkom og 23 000 mennesker måtte evakueres. Den foreløpige kostnadsrammen er på rundt 20 milliarder kroner. Disse tallene er like fullt små sammenlignet med det vi nå får lære om flommene som har herjet i Pakistan. Hittil er det rapportert om at 17 millioner mennesker er direkte påvirket av flommene, 1,2 millioner mennesker har mistet hjemmene sine og hele 1539 mennesker har omkommet. Landets infrastruktur er satt på en alvorlig prøve og de fremtidige konsekvensene av flommene later til å bli enorme, ikke minst på grunn av spredning av sykdommer som diaré og kolera.  

Behovet for forstå om det kommer flere slike flommer i framtida, uavhengig om det er snøsmelting eller monsunen som utløser de, er påfallende. Her hjemme på berget er noe av løsningen, ironiske nok, forankret i fortiden.

Kronikken stod på trykk i Klassekampen Torsdag 2. September 2010

Kronikken er basert på forskernes artikkel i Quaternary Science Reviews