Av: Anne Dagrun Sandvik, Bjerknessenteret, Frode Flatøy, Bjerknessenteret og Jon Egill Kristjansson, UiB
Dette skyldes både mangelfulle observasjoner og begrenset kunnskap om prosessene som danner og bestemmer levetiden til skyene i Arktis.
Arktiske skyer
Globalt sett har skyene en avkjølende effekt på planeten vår (tilsvarende ca 20 Watt per kvadratmeter, Wm2). Ser vi på skyenes effekt som en funksjon av breddegraden, finner vi imidlertid at den avkjølende effekten stort sett skyldes lave stratus-skyer over hav på begge halvkuler, mens vi ved høye bredder finner at skyene har en opp¬varmende effekt. Dette betyr at i store områder på midlere bredder, er skyenes avkjølende effekt i den kortbølgede delen av spekteret, langt større enn den varmende langbølgede effekten. På høye bredder har vi mindre kortbølget innstråling og høy bakkerefleksjon, slik at den kortbølgete avkjølingen bare vil dominere i en kort periode midt på sommeren. I tillegg er skyene på høye bredder ofte tynne og har mikrofysiske og optiske egenskaper ulike de på lavere bredder.
Siden skyenes påvirkning på strålingsbalansen er stort relativt til bidraget fra for eksempel en dobling av atmosfærens CO2 konsentrasjon (som tilsvarer om lag 4 Wm2), er det ikke vanskelig å tenke seg at relativt små endringer i skyenes egenskaper kan resultere i relativt store klimaendringer. Hvordan skyenes egenskaper og deres innvirkning på strålingen vil endre seg videre under global oppvarming har vi imidlertid begrenset kunnskap om. Klimamodellen spriker på dette punktet, og en rekke publikasjoner (blant annet IPCC, 2007) slår ganske enkelt fast at det knytter seg stor usikkerhet til skyenes rolle i et varmere klima.
Les hele artikkelen i Klima 3-2008