Denne artikkelen ble publisert i Bergens Tidende den 28. oktober.
Utfordringene med flom er ikke nye. De har vært her siden før vi slo oss ned og vil forsterkes av klimaendringer i løpet av århundret. Men hva vet vi egentlig om flom? Og kanskje enda viktigere: hva vet vi ikke?
Vi vet noe om konsekvensene av flom. I 2014 fikk vi se noen av dem live på TV. Mye nedbør i dagene før 29. oktober gjorde at grunnen var mettet av fuktighet, og da nedbøren økte på ytterligere, var det klart for en mektig flomtopp mange steder på Vestlandet. Best husker vi kanskje flommene på Voss og i Odda, men også Flåm, Lærdal og mange andre steder ble rammet.
Konsekvensen av mye nedbør på kort tid er økt avrenning til elvene. Og når elvene hurtig vokser seg store, så vokser samtidig deres evne til å ødelegge. Elvene blir mørke av sedimenter og jord som transporteres, og flommene tar hus, veier, togskinner og det som måtte komme i deres vei.
Voss kom dårlig ut av høstflommen i 2014, med utgifter store nok til å få selv de største forsikringsselskapene til å flakke med blikket. Det bringer oss til neste kunnskap om flom. De er dyre, og det lønner seg utvilsomt å forebygge. Likevel gjøres “forebyggingen” som oftest i ettertid, som en forberedelse på neste flom. Samfunnsøkonomisk sett er dette idioti.
Så til noe vi ikke vet. Når rammer den neste flommen?
Rett før jul i 2015, kun ett år etter storflommen på Voss, begynte vannet i Vangsvatnet igjen å stige faretruende raskt. Ordføreren ble avbildet ved Vangsen og sa: «Vi er lei av flom på Voss.»
Et rikt historisk arkiv tilbake til 1700-tallet viser at flommer er noe man må regne med på Voss. Men selv 300 år med spredte observasjoner av varierende kvalitet gir oss kun en begrenset forståelse av hvordan flommer endrer seg over tid, i samsvar med skiftende vær og klimaforhold.
Et begrep som ofte blir brukt med stor selvfølgelighet er «200-årsflom», men det er kun et statistisk konstruert begrep som angir omfanget av flommene som i gjennomsnitt skal forekomme hvert 200. år. Tallet 200 i denne sammenhengen kalles for et gjentaksintervall. Problemet er bare at man egentlig trenger data for ti ganger så mange år som gjentaksintervallet som skal beregnes, og da sier det seg selv at det som finnes av estimater for 200-årsflommer er nettopp… estimater.
Hvorfor er gjentaksintervall et viktig begrep? Jo, Voss kommune brukte den røde stripen på kartet fra NVE som anga koten for 200-årsflom da de bygget det nye kulturhuset som ble åpnet i 2011. De la til og med på noen centimeter for å være på den sikre siden.
Drøye tre år etter åpningen ble kulturhuset ramponert av flom, og det finnes neppe en sjel på Voss virkelighetsfjern nok til å tro at det vil ta 200 år før en tilsvarende flom rammer igjen. NVE tror heller ikke det. Flommen i 2014 ga dem en ny observasjon som de kunne bruke i modellene sine. Den kunne de bruke til å oppdatere estimatene sine for 200-årsflom, og kotene på kartet har følgelig blitt flyttet høyere opp. Nå står ikke lenger kulturhuset på trygg grunn.
Problemet er ikke at NVE er inkompetente, langt derifra. Problemet er bare at NVE ikke kan trylle og frembringe mer observasjoner enn det måleseriene omfatter. Og uten tilstrekkelige observasjoner vil modellene deres nødvendigvis være heftet med en uønsket usikkerhet.
Bjerknessenteret og Uni Research ønsker å bidra til å gjøre samfunnet i stand til å tilpasse seg klimaendringer. Derfor er vi, sammen med Meteorologisk institutt og NVE, partnere i Norsk klimaservicesenter. Det jobbes blant annet med klimamodeller som kan gi en indikasjon på hvordan fremtiden blir helt lokalt. Men i felleskap prøver vi også å utvide kunnskapen om hva som har skjedd i fortiden. Heller ikke vi kan trylle, men vi har fagmiljø ved Institutt for geovitenskap som kan bore.
De sedimentrike elvene etterlater seg ikke bare ødeleggelse, men også et interessant og verdifullt spor i innsjøene de renner ut i. For under store flommer vil nemlig sedimenter fra elvene avleires på innsjøens bunn. Litt forenklet kan vi si: jo kraftigere flom, jo mer sedimenter avleires. Ved å hente opp de øverste meterne av sedimentene kan kjerner analyseres med avansert utstyr. Resultatet er detaljerte flomarkiv som spenner tusenvis av år.
I tillegg finnes det en annen usikkerhet rundt flommer, og det er neste ting vi ikke vet: Hvordan vil nedbøren endre seg i tiden som kommer?
I dag brukes perioden 1961–1990 som såkalt «normalperiode» for vær i Norge. Men hvor representativ er egentlig den perioden nå? Sammenlignet med normalperioden, har nedbørsmengdene på Vestlandet de siste 30 år økt med 32 % om vinteren, 28 % om våren og 14 % for året under ett. Med andre ord: normalperioden er ikke særlig representativ.
Alt tyder på at nedbøren kommer til å øke ytterligere. Det er nemlig sånn at når lufttemperaturen øker, så kan luften holde på mer fuktighet. Tenk bare på hva som skjer når du åpner vinduet på badet etter at du har dusjet om vinteren. Da gjør du luften kaldere, og dette fører til at det umiddelbart skilles ut små vanndråper fra luften, både på speilet og i luften selv i form av lokal tåke på badet. Om sommeren er luften varmere og klarer å holde på fuktigheten i form av vanndamp.
Temperaturen på jorden, inkludert Vestlandet, har økt med omtrent én grad de siste hundre årene. Det globale samfunnet prøver nå å begrense den videre oppvarmingen til to grader, men vi ligger dårlig an i løypen. Året 2016 ser ut til å bli det varmeste året hittil registrert.
De nye klimanormalene vil blant annet kjennetegnes av at lavtrykkene som treffer Vestlandet vil bære med seg mer fuktighet inn fra Atlanteren. Det vil igjen gi mer nedbør, men nøyaktig hvor mye er vanskelig å forutse. Også her kan fortidens flomarkiver hjelpe oss. Ved å vise oss hva som er det naturlige utfallsrommet for flom, kan de hjelpe oss å tolke den fremtiden som modellene beskriver. Er den realistisk?
Store samfunnsutfordringer av type flom er krevende å forutse, utfordrende å håndtere og krevende å forstå. Kunnskap må flyte mellom aktører som ikke alltid snakker samme språk, og datagrunnlaget må utvides. Klarer vi det, kan vi bedre imøtegå den store samfunnsutfordringen som økte flommer representerer på Vestlandet, men også nasjonalt.
