Anmeldt av Ellen Viste og Asgeir Sorteberg først publisert i Prosa 05|10
DN-JOURNALIST KJETIL B. ALSTADHEIM har skrevet intervjuboken Klimaparadokset, der Jens Stoltenberg deler sine erfaringer fra mer enn tjue år i klimapolitikken og redegjør for regjeringens klimapolitikk. Ut fra intervjuer med en ivrig statsminister som gleder seg over tall og store linjer, enten han befinner seg i Mexico, i statsministerboligen eller på Utøya, får vi vite hva regjeringen vil oppnå med klimakvoter, regnskog og månelandinger.
Regjeringens prosjekter får mye omtale også i Selvbedraget. Norge og klimakrisen. Her retter økonomen Frode Fanebust et ironisk blikk mot politikk og holdninger til klimaendringer og andre menneskeskapte miljøødeleggelser, i en tid som forfatteren – betegnende for bokens sjargong – omtaler som den sjette masseutryddelse. Fanebusts utgangspunkt er det uunngåelige skjæringspunktet mellom befolkningsvekst og jordens begrensede ressurser. Vi får et innblikk i økonomiske vekstteorier og i tidligere samfunn som av ulike grunner har gått til grunne, og vi får råd om hvordan vi skal unngå å sette over styr hele den kloden vi angivelig allerede forbruker 140 prosent av.
Paradoksene
Klimaparadokset er tittelen på Alstadheims bok, og Fanebusts første kapittel heter «Paradokset». Paradoksene er blant annet Norges dobbeltrolle som oljeprofitør og klimavelgjører, verdens toppledere som sier de tar klimaproblemet på alvor uten å gjøre noe for å løse det, avgifter og kvoter som deles ut gratis, og ikke minst det at vi risikerer å hindre energikrevende utvikling i fattige land, fordi vi frykter at klimaendringer vil gjøre folk enda mer fattige. Ifølge Fanebust har vi nordmenn selvbildet på vrangen. Vi er små og få, forårsaker enorme CO2-utslipp og tror vi redder verden, mens vi egentlig ikke gjør noe som helst. Og, sier han, «det er naturlig om folk flest konkluderer med at et spørsmål som møtes med den grad av politisk handlingslammelse, ikke kan være særlig alvorlig likevel».
Fanebust og Stoltenberg er enige om én ting: Statoil er et oljeselskap, hvis naturlige mål er å tjene mest mulig på å utvinne olje og gass. Men mens Fanebust mener vi bør begrense oss til å hente opp dagens kjente reserver, vil Stoltenberg, som møter brasiliansk oljeindustri den ene dagen og diskuterer regnskogsprosjekter med president Lula den neste, ikke godta påstanden om at den norske oljeindustrien er et problem. Verden trenger mer energi for å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom, og Norge hjelper til ved å levere olje og gass, som attpåtil er renere enn den som utvinnes de fleste andre steder. Å begrense norsk produksjon ensidig ville ramme både oss selv og verdens fattige. Begrunnelsen er overbevisende nok, så lenge man unnlater å tenke langsiktig.
Samme spørsmål, ulike svar
Forurenser skal betale, det er de også enige om. Men hvordan? Stoltenberg argumenterer naturlig nok for det iverksatte klimakvotesystemet, mens Fanebust mener vi snarest bør skrinlegge det og innføre en CO2-skatt som ikke går i statskassen, men tilbake til forbrukerne. Alstadheim og Stoltenberg gir en artig, pedagogisk forklaring på kvotesystemet ved å sammenligne det med drikkebongene på en firmafest. Alle får utdelt et visst antall bonger, de kan kjøpe og selge dem som de vil, men ingen kan bestille alkohol – eller slippe ut CO2 – uten bonger. Vips så regulerer man totalt alkoholinntak/CO2-utslipp. Vi kan kutte våre egne utslipp, eller vi kan kjøpe utslippstillatelser av noen som har kvoter til overs.
Fanebust motargumenterer på fornøyelig vis med at hullene i kvotesystemet gjør at dette er som om vi skulle betale en fattig kineser for å slutte å røyke for oss. Ved å betale for utslippsreduksjoner i u-land, kan vi selv slippe ut mer. Men u-landene er ikke med i kvotesystemet, og dermed blåser utslippstaket bort. Det vi heller må gjøre, mener Fanebust, er å prise energi riktig. I dag dekker ikke forurenser den reelle miljøkostnaden; det er ikke fornybar energi som er for dyrt, men fossil energi som er feilpriset. Derfor støtter han innføring av CO2-skatt med full tilbakebetaling til forbrukerne, slik den kanadiske provinsen British Columbia har hatt siden 2008. Det skal koste ekstra å bruke fossilt brennstoff, men for å sikre at folk godtar systemet, skal inntektene fordeles blant innbyggerne. Staten skal ikke tjene på å pålegge oss nok en upopulær avgift; alt skal betales ut igjen.
Penger til skog
En annen storsatsning fra regjeringshold er skog, og store deler av samtalen mellom Stoltenberg og Alstadheim handler om skog – mest i tropiske strøk. Regnskog utgjør oppunder en femtedel av klimaproblemet, og vi skal betale land i Afrika, Asia og Latin-Amerika inntil tre milliarder kroner i året for å la være å redusere skogsarealene sine så mye som de ellers ville ha gjort. Pengene skal tas fra veksten i bistandsbudsjettet, og resultatet skal bli raske CO2-kutt. Fanebust innvender at de avtalene som er inngått, innebærer at vi betaler Guyana for å øke takten i avskoging, mens Indonesia skal få lov til å hugge ned alle trærne sine i løpet av hundre år.
Stoltenberg oppsummer klimaparadokset som et spørsmål om hvordan vi skal klare å slippe ut 50 prosent mindre CO2 i en verden med 50 prosent flere mennesker. Vi får høre mye om fordelene ved klimakvoter, CO2-rensing og regnskog. Ulempene – som at u-landstiltak fjerner det globale utslippstaket, og at det er vanskelig å skaffe tilstrekkelig veldokumenterte regnskogsprosjekter – nevnes, uten å fremstilles som viktigere enn at vi nærmest kan overse dem. Manglene forsvares ved at prosjektene uansett bidrar til økte investeringer, optimisme og samarbeidsvillighet i u-land.
Pengeutdeling kan føre til håp, mens miljøet sannsynligvis vil tape hvis vi tvinger frem et valg mellom utvikling og miljø. Derfor er Stoltenbergs løsning at noen skal vokse raskere enn andre, ikke en omfordeling av eksisterende goder. Dessverre er det meste gammelt nytt. Vi får heller ikke vite så mye om hvordan regjeringen har tenkt å gjennomføre de to tredjedelene av utslippskuttene som skal tas innenfor Norges grenser – utover at det også innenlands skal satses på skog, med diskutable virkninger som ikke diskuteres.
En av de sterke sidene ved Alstadheims bok er klipp fra det politiske livet. Etter vel tjue år med miljøpolitikk skulle det bare mangle om ikke Stoltenberg hadde mye å fortelle. Vi går på ski i Dronning Maud land, kalker vassdrag med AUF på 80-tallet og ser en smilende Obama plukke opp papirer som har falt på gulvet, under København-forhandlingene. Det beste mimrebildet er av Stoltenberg som ung statssekretær i baksetet av en Honda Civic, trykket inn mellom to belærende fagforeningsledere og fraktet til Sunndalsøra for å stå til rette for et upopulært utspill. «Dette er lakmustesten for politikk. Hvis vi ikke kan stå i kantina på en arbeidsplass og forsvare et forslag, må vi la det fare.» I et fly over Chiapas regnskog er det heller ikke vanskelig for ham å fatte både småbøndenes utfordringer og hvor krevende det er å organisere nye leveveier. Vi forstår det, vi også. Vi skjønner at det er mennesker det handler om, og at politikere må kjenne hverandre for at internasjonale forhandlinger skal kunne fungere. Det er viktig å spise middag med den meksikanske presidenten og hans kone.
Alstadheim sier hans formål med boken er å få utfyllende svar på hva Stoltenbergs klimapolitiske løsninger går ut på. Det har han fått, og på sett og vis er det behagelig å kunne følge tankerekkene uavbrutt. I lengden blir det imidlertid tamt med en så lite aktiv Alstadheim, som med fordel kunne krevd klarere svar på kritiske spørsmål. Statsministeren får argumentere mer eller mindre uforstyrret og dreier samtalen i den retningen han vil – som ofte er mot månen eller ut i regnskogen. Den muntlige tonen i statsministerens resonnementer gjør boken lettlest, men nå og da blir språket irriterende upresist. Dette står i sterk kontrast til Fanebusts tekst, som er en syntese av spissformuleringer. Et par steder skjemmes imidlertid budskapet av hangen til metaforer: Å fremstille klimaskeptikere som sopprøykere som har flyktet inn i en psykedelisk sky, bidrar neppe til annet enn å skremme bort klimatvilere som ellers kunne latt seg overbevise. Fanebust får oss nemlig til å føle at vi er intelligente om vi er enige med ham – representanten for den sunne fornuft.
I og med at han «gladelig blander historie, økonomi, vitenskap og moralske spørsmål», er det naturlig at Fanebust mestrer enkelte temaer bedre enn andre. Men generelt er forklaringene hans meget gode, og aller best skriver han om sitt eget fag, økonomi. Så er da også målet hans å gi oss en økonomisk referanseramme vi kan sette fremtiden inn i. I motsetning til Stoltenberg vil Fanebust gjerne snakke om moral, og fordi han er smart og vittig, får han oss til å høre etter. Han skyter målrettet i alle retninger, og ikke minst mot sine egne, økonomene. Nettopp økonomene kan løse klimaproblemene, påstår han, og de burde ha begynt for lenge siden.
Både Stoltenberg og Fanebust kan sies å ha en praktisk og løsningsorientert tilnærming til klimaproblemet. Men mens Fanebust argumenterer med ideelle økonomiske teorier i et historisk perspektiv, konsentrerer Stoltenberg seg om gjennomføringen i et politisk landskap der mye skal tas hensyn til. Hver for seg leverer begge bøkene greie argumenter, forutsatt at man godtar forutsetningene de er skrevet under. Mens Fanebust står fritt til å lesse av seg kritikk og vyer, kan landets sittende statsminister vanskelig tillate seg å være annet enn politisk korrekt. Vi kan sitte i godstolen og nikke humrende over Fanebusts opplyste utlegninger, men når alt kommer til alt er det Stoltenberg som bestemmer. Spørsmålet er om han fortsetter monologen fra sin egen bok, eller åpner for å lytte til en økonomkollega som Fanebust.