Benjamin Franklin var en smarting. Ikke bare fant han opp lynavlederen, foreslo spøkefullt sommertiden og var med på å skrive den amerikanske uavhengighetserklæringen; han var også diplomat i Europa. I årene mellom 1724 og 1785 krysset han Atlanterhavet åtte ganger. På den tiden kunne en slik reise ta et par måneder, men Franklin kastet ikke bort tiden. Han observerte og reflekterte iherdig over det han opplevde og sørget blant annet for å få trykket det første kartet av Golfstrømmen.
På vei vestover mot Madeira i 1762 irriterte han seg over at stearinlysene flakket og rant i trekken fra lugarvinduet. Derfor laget han en italiensk lampe i et tomt glass. Den nederste tredjedelen av glasset fylte han med vann, den neste tredjedelen med olje, og i oljen la han en veke som ble holdt flytende av en kork. Fordi olje er lettere enn vann, ble oljen liggende som et lag over vannet. Oljelamper har vært brukt i mange tusen år, så det var ikke der Franklins oppdagelse lå.
Da skipet begynte å rulle, skjedde det noe. Det ble bølger i glasset. Ikke på overflaten av oljen, der var det nesten stille. Men på grensen mellom vannet og oljen var det full storm. Det Franklin så i lampen var indre bølger, et fenomen som også kan oppstå i havet når det er stor tetthetsforskjell mellom to vannmasser. Slike bølger kan bli så høye som 200 meter.
Martin King, som er forsker ved Uni Klima og Bjerknessenteret, har gjenskapt og filmet Franklins eksperiment.
Franklins egen beretning om lampen kan du lese her, sammen med andre brev han sendte sin venn, Sir John Pringle.
Med en hank av tau eller streng kunne Franklins lampe brukes som lykt og bæres rundt i båten, omtrent som stearinlyslyktene norske barn lager i barnehagen. Brannsikker var den også. Når oljen hadde brent opp, slukket veken i vannet.