Vår kronikk i Nationen 31. oktober , der vi hevdet at gammelskogen er undervurdert som karbonlager og at skogplanting er overvurdert som tiltak for langsiktig minking av drivhuseffekten, har ført til sterke reaksjoner fra ulike hold, skriver Anne E. Bjune, Bjerknessenteret for Klimaforskning og
Mikael Ohlson, Universitetet for miljø- og biovitenskap i et innlegg i Nasjonen 28.11.08.

Å plante skog for å minke mengden CO2 i atmosfæren er som å tisse i buksa for å varme seg om vinteren – det hjelper for en liten stund, men fungerer dårlig på lang sikt.

Da den skandinaviske isbrekappen var på det største, for ca. 20.000 år siden, rakk den ned til Tyskland, mer enn 800 kilometer sør for dagens breer i Jotunheimen. En isbre i Ural, øst for Skandinavia, var derimot bare var en kilometer lengre enn i dag.

Den globale oppvarmingen fører til at unike kulturskatter kommer for dagen nå som breene og snø-/isfonnene i høyfjellet smelter og blir mindre. Interessante funn av forhistoriske gjenstander er gjort både i Norge og utlandet.

At det er mer is i Arktis nå enn for ett år siden, betyr ikke at issmeltingen har stanset opp. Den langsiktige tendensen er fortsatt svært alarmerende.

Bildet av en isfri Nordpol er blitt et symbol på menneskets påvirkning av klimaet. I år er det litt mer is enn i fjor, skal vi avlyse global oppvarming - eller?

Aldri før har så lave CO2-verdier blitt målt i noen iskjerne. Aldri før har så raske klimaendringer blitt observert i noe arkiv. Dagens klimaforskning bryter barrierer i et ekstremt tempo.

Avisene flommer over av stoff om Gustav, Hanna, Ike og Josephine. Hvem bryr seg da om at en halv million mennesker er drevet på flukt av monsunen i India? spør Erk Kolstad på NRK Klimablogg.

Den pågående økningen av atmosfærens CO2 innhold er ikke naturlig. Tom V. Segalstad feiltolker geokjemiske lover og data, skriver Gisle Nondal, Richard Bellerby og Are Olsen i dette innlegget.

Hvordan kan man si noe om hvordan klimaet blir om 100 år når man ikke engang er i stand til å varsle været en uke frem i tid?

Eystein Jansen og Helge Drange svarer Willy Fjeldskaar i På høyden: Fjellskar har tidligere kritisert Bjerknessenterets formidling av dagens og framtidig havstigning.

Observasjoner fra de siste tiår har påvist en global oppvarming som regionalt sett har vært sterkere i Arktis enn på lavere breddegrader. Arktiske skyer er en av de parametrene som kan være med å forklare denne Arktiske forsterkningen av klimasignalet, men usikkerheten er stor.

Observasjoner gjort fra Arktisk drivis, 110 km fra nordpolen, viser at aktiviteten av indre bølger i Arktis ikke har endret seg selv om det er påvist dramatiske endringer i isdekket de siste årene.

I løpet av 5 år slipper Canadas samlede transportsektor ut omtrent 1000 megatonn (1Mt=1000000 tonn) med CO2-ekvivalenter (CO2e). Ei bille, med slektninger, klarer å forårsake et tilsvarende utslipp ved ett enkelt års angrep på furuskogen i USA.

Hva forbinder du med ordet klima? Det har på kort tid blitt et av de mest brukte ­ordene i den daglige sakprosaen, sammenstilt med ord som Kyoto-avtale, kvotehandel, isbreer, isbjørner, havnivå, bensinpriser, CO2-avgift, ekstremnedbør, stormer og hetebølger. Men kanskje aller mest krise. Kan det siste årets sakprosabøker om klima opplyse og berolige?

Klimatiske svingninger er viktig, men de klarer ikke å drukne den globale oppvarmingen.

Skeptikere til klimaforskningen og FNs klimarapport kommer stadig med påstanden om at forskerne som stiller seg bak denne verken kjenner eller tar hensyn til Henrys lov, nå senest Jan Stedje i et innlegg i BT 30. april.

Carl I. Hagen lufter sin klimaskepsis i Morgenbladet 18. april. Han fremsetter flere udokumenterte påstander om forskning og FNs klimapanel IPCC.

Geokjemiske lover og målinger viser at menneskelig aktivitet er den viktigste årsaken til økningen av CO2-innholdet i atmosfæren.

Alle vet at det er kaldere i høyfjellet enn i lavlandet. Og at det er bitende kaldt der flyene går. Gjerne femti minusgrader. Det forunderlige er at det er dette – at lufttemperaturen faller med økende høyde – som gjør at drivhuseffekten virker som den gjør.